Fra korvetten Ørnen så jeg ut over det urolige hav, som vidt og bredt rullet sine bølger i skiftende lys og skygger; i det fjerne var havet blå-fiolett, skygget med sortblått, - her tindret det lysegrønt og klart i solglimtene, når det gikk en rift i de jagende skyer. Men hist nede under havet og bølgene ligger Egypt; hvert øyeblikk kunne vi vente å se vidunderlandet stige opp i synskretsen.
Mens jeg sto og stirret ut over bølgetoppene efter det forventede land, brummet båtsmannen til en klynge skipsfolk som sto ved siden av meg, at nu var han snart lei av disse "tyrkerhòla". "Hva skal vi i Aleksandrien?" sa han; "der er det slikt et drekkevann at det yngler firfisler i magan på en, dersom det ikke blir silt gjennom kammerduk, eller halvblanda med rom." -"Ja," ble han ved å brumme, da de andre satte i å le av kraftuttrykkene hans, "hosdan gikk det ikke han Nils Klubb? Han var skrøpelig sia han var her sist, og han blei ikke bra før et år etter, da han hadde gitt fra seg ei halv vassbøtte med firfisler. Det er jammen vann å by folk; tordne meg, må det ikke minst halvblandes med rom!"
"Det var ikke noe dårlig drekke; en skal ikke få lus i magan av det, båtsmann," falt en inn; "er det nok av det å få, så er det ikke så ille enda å væra i tyrkebyene."
"Å ja, men hva rart er det forresten? ikke veit jeg det," brummet båtsmannen.
"Skulle jeg regne opp det, blei vi ikke ferdig på ei vakt," svarte den andre; "men det rareste jeg så da jeg var der sist, det var at tryntyrken ikke hadde tryne, og at bikkjene gjødde på norsk."
"Mers og vev!" sa båtsmannen. "Jeg har liggi her og gnudd med dissa skutene, så jeg er likså godt kjent i Middelhavet som i Fantefjerdingen hjemme, men tordne meg om det er mer enn én real by i hele Middelhavet og det er Gibraltar. I dessa tyrkerhòla er det søkka fullt av snytere og skøyere, og det eneste rare der, det er at de går julebukk hele året. Jeg var like glad med hele Egypt," la han til, "dersom jeg fikk ture jula hjemme, så som jeg gjorde i gamle dager."
Denne båtsmannens lengsel efter hjemmet førte også meg i tankene hjem til sne og is under Nordens vinterhimmel; jeg mintes sledefart og bjelleklang, julefred og lune stuer med sprakende ovnsvarme hos venner i nord. Det var vanskelig å bli fortrolig med tanken på at det var vinter og at julen sto for døren, uten noen av nordisk vinters merker. Og likevel var det så at det led mot jul; det var den tyvende desember, men vinteren kom ikke til Egyptens land, den dvelte i Norden. Vi syntes riktignok vi øynet spor av den da vi for en stund siden seilte forbi Naksos og andre av de greske øer, som noen mente lignet aldeles på Finnmark; men på Kos vandret vi kort efter på skinnende gresstepper, i sitronskoger fulle av gylne frukter; og da vi for et par dager siden seilte forbi Rhodos, var været så lunt og mildt som på en varm sommerdag i Norden, mens havet lå blankt som et speil og blått som den klare himmel. Også her hvor vi nu krysser, er det lunt når man er i le for vinden, og solen kommer frem; men været er stormende og ustadig, og sjøen går høy. Havet, som før var så vakkert og skinnende blått, er nu skittent og grågrønt, og man sier at denne farven skriver seg fra Nilens mudrede strøm.
Se nu, fjernt nede dukker en lav kyst opp i synskretsen: palmekroner henger svevende over den oppe i luften, for på så lang avstand ser man ikke stammene. Lenger mot vest hever seg en høyde med et palass. Det er Aleksandria, det er Egypt, som vi bare er noen mil borte fra. Men vi er for langt mot øst til å nå havnen i dag; vinden er gått om til sydvest, og vi må vende. Skipet står igjen til havs; Egypt svinner atter under bølgene, og værets og vindens herre må råde for om vi skal ture jul under palmene ved Egypts kjøttgryter, eller på en huskende planke over salte vover.
Mot natten hadde skipet fjernet seg en fjorten til seksten mil fra land; det blåste sterkt fra samme kant; av og til kom en byge som pisket havet, pep i tauverket og hyllet himmelen i mørke skyer, for så igjen å flenge rifter i dem, som stjernene skinte gjennom med blankere og mer stille lys enn i Norden. Skipet arbeidet mot sjøene, det løftet og senket seg, men vugget oss ikke på noen lempelig måte; imellom slo en bråttsjø over baugen, sendte tusener av lysende gnister gjennom luften, og sprøytet vannet og morildens tindrende småstjerner langt inn over dekket; bølgekammene glimtet i hvitlig lys, kjølvannet skinte som glødende malm, og en stim av delfiner som fulgte skipet, fór som brede lysstriper eller uhyre blålige raketter hen under havet. Av og til kom de opp for å dra luft, og da lød det som dype sukk og stønn. Under havets larm og brøl, gjennom vindens hyl og hvin, var det noe spøkelsesaktig, noe nesten overnaturlig i disse stønnene, som gjorde det forklarlig hvorfor folkene, som hadde samlet seg i klynger mellom kanonene i le av storbåten, nu var kommet i snakk om trollkjerringer, nisser og slikt. En av dem lot nettopp til å ha fortalt en historie som den om jungmannen og de tre trollkjerringene, og nu la en annen i vei med en om en prestekone som entret til himmels:
"Det var en prestegård i en bygd ved Kristiansand, og der kunne de ikke holde på tjenestefolkene. Om de fikk aldri så sterke og friske folk, så ble de snart maktstjålne og skrøpelige, når de hadde vært der en stund; de fikk både mosott og annet, og trivdes ikke ved maten heller. Men så kom det en gutt dit; ham gikk det bedre med, for mor hans bodde et lite stykke derfra, og der var han og fikk seg litt fremmed mat iblant. Men om julenatta kjente han det rykket og reiv så underlig i kroppen og hodet på'n, og da han våkna om morgenen, rant svetten av 'n, og han var så trøtt og sliten som om han skulle ha gjort et tungarbeid. Gutten var mye hjemme hos mor si det året; han syntes maten smakte bedre der, og han holdt ut nokså godt. Da det led til jul, satte han seg fore det, at han ikke skulle sove om julenatta; men han var ikke god for å stå imot. Om natta kjente 'n den samme rykkingen og rivingen i kroppen og i hodet, og da han våkna, var 'n så trøtt og matt at svetten rant av 'n. Det gikk et år til, og han holdt seg nokså bra; men da julenatta kom, satte 'n seg ved bordet i drengestua med noe brennevin - for det var nok av det slaget i prestegården til jula - og han ville ikke sove på noen vis; men alt han stridde imot, så sovna 'n da det lei mot midnatt, og han kjente den samme rykkingen og slitingen i kroppen igjen. Han ville så gjerne bli våken, men han kunne ikke, alt det han stridde og syntes han skulle stå imot; jo, til slutt så våkna 'n og da sto 'n i snøen utafor ei kjerke. Ved føttene hans lå det ei grime, og rundt omkring 'n sto det mangfoldige oppsâla hester. Han undres på dette, og da han fikk se det var lys i kjerka, og hørte det var folk der inne, så kløv han opp og titta gjennom det ene vinduet. Men der kan det vel hende det var huskestue; det var så fullt med trollkjerringer at det krydde, og de som var de første og fornemste i møtet, det var prestefrua og ei skarvekjerring som bodde ved en bekk ikke langt fra prestegården.
"Hå, hå, er det slik fatt," tenkte gutten, og kløv forsiktig ned og stilte seg på plassen sin igjen, og da frua kom ut, smaug 'n grima over hue på a, og med det samme blei hu til ei svart merr. Han var ikke sein om åkomme opp på ryggen på a, det bar avsted, og han sparte hverken på grima eller hælen. Da han kom hjem, satte 'n inn merra på stallen, og bandt a væl, men han aktet seg nok for å ta av grima, og så gikk han inn og la seg til å sove.
I otta om morgenen reiste presten til kjerka og skulle holde fropreika, og sanset ikke at frua var borte; men da hu ikke var kommet igjen til han kom hjem fra kjerka, blei det spurlag etter a i nabogårdene, men det var ingen som hadde sett prestefrua, og det gikk over heile bygda; men nei, det var ingen som hadde sett a eller visste om a; men gutten sa: "Gi tål, så kommer a nok!" Når han kom inn i stallen, sto merra og sleit i grima og stampa i spiltauet og slo i bolken med bakbeina, som hu ville rive ner hele stallen. Men gutten aktet ikke mer på det enn på det han aldri så.
Presten var i lag med 'n mange ganger, og ville vite hvor frua var henne. Men gutten blei ved sitt, og sa hu kom tidsnok hjem.
"Du må vite noe om henne, eller om hvor hun er," sa presten, "siden du så sikkert kan si at hun kommer igjen, og nu vil jeg du skal si meg det, enten det er så eller så."
"Ja, siden I vil ha det, så får jeg si det, far," sa gutten. "Det er ei fin kjerring I har; nå skal I få se hossen hu er skapt," sa 'n og tok med seg presten ner i stallen.
"Hva er det du sier? Er mor i stallen?" sa presten.
"Der står a," sa gutten. Dette syntes presten var underlig, for denne merra hadde han aldri sett før, og hu sto der og slo i spiltauet så flisene flaug, og var så vill at hu togg skum.
"I får gå opp i spiltauet og ta av henne grima," sa gutten. Presten gjorde så, og da grima var av, sto prestefrua der så flygende gal at hu ville sette like i synet på gutten. "Nei stopp, min kone," sa presten, "nu blir det nok en annen dans!"
Gutten fortalte alt i hop, men prestefrua nektet og sa det var løgn hvert evige ord. Så fikk de fatt i skarvekjerringa ved bekken, og lovte at hun skulle få slippe med livet, om hun ville angre, og tilstå hvem som var trollkjerringer i bygda. Da hu hørte det, betenkte hu seg en stund; men så navnga hu åtte til, foruten seg sjøl, og fortalte hva for kunster de hadde gjort, og sa at Gamle-Erik og prestefrua hadde dansa føre både i kjerka og på sankthansbakken. Da det var kommet for en dag, ble de satt til lensmannen og forklaget til øvrigheten, og siden ble de dømt til å brennes alle åtte. De bygde opp en firkantet mur, som de stablet full med ved og tente fyr på. Kjerringene satte de opp på muren og skjøv dem oppi varmen, den ene etter den andre. Da prestefrua skulle i veien, var hu så arg og gælen at hu mest ville flyge i flint, for det hu ikke hadde fått tak i gutten. Men det var ingen pardon, hu måtte på gloa.
"Ja, det hjelper ikke, mor," sa presten, "retten må ha sin gang; nu får du til, du også, for du har vært den verste av dem alle." De fikk henne opp på muren; men da sa hu, at hadde hu tenkt det skulle bli slik ende på dansen, så skulle hu nok ha stelt det så at fanden skulle fått ei klo i presten. "Men det kan nå være det samme," sa a, "jeg blåser i både dere og denne pinnevarmen deres," og dermed så tok hu opp et grått ullgarnsnøste, kasta det ende til himmels, og entra oppetter tråden som ei katte. Siden den tid så de aldri mer til henne." -
"Du er grei kar du," sa skipssersjanten; "du juger da så en både kan ta og kjenne på det; for alt slikt vev om trollkjerringer og nisser og spøkeri det er - klinke meg - løgn, ser du!"
"Ja, men jeg har hørt det av 'n Stener Sundet," innvendte han som hadde fortalt; "og bestemor hans hadde vært der og sett stedet der de ble brent."
"Jeg blåser i bestemor hans, den pulverheksa, - hu burde visst ha vært brent hu også, - men løgn er det, det er sikker, for det fins ikke trollkjerringer og slikt spøkeri."
"Du sier det, min kjære sersjant," sa en kvartermester, "at det ikke fins spøkeri og slikt; men slikt må du ikke komme til meg med, for det var bror min nissen firte ner ombord på Gamle-Ørnen. Det var ingen andre ombord enn Søren og en innrullert; køyene lå i finkenettet, og dagen etter skulle kommandoen heises. Nå, forut under bakken hadde de strakt et par køyer og der lå de. Men best som Søren ligger lys våken, ble køya firt ner, så han sto med hue i dekket og beina til værs. Han fór bort og kjente på kameraten, for han trodde det var han som hadde gjort det, men han sov som en sel, og da han vekte 'n, visste 'n ikke av noen ting. Han spurte bare hvor langt det lei på natta. Men han Søren tenkte som så, at kan jeg ikke få lov til å ligge uten jeg skal stå på hue, så kan jeg bli på beina, og dermed så surra 'n køya, la den i finkenettet og ga seg til å drive på dekk. Men det varte ikke lenge, skal jeg tru, før den andre også ble firt ned, og det så det sakk i dekket. Hvem var det vel som gjorde det, mener dere, hvem annen var det vel enn nissen?"
"Tordne meg, holder jeg ikke med sersjanten," bante båtsmannen, "det er løgn er det, det må vel jeg veta som har stått ombord der så lenge; jeg hørte ingen ting, og ikke så jeg noe heller på hele Brasil-turen, og ikke i Middelhavet heller. Jeg har nok hørt snakke om detta; men han Søren var ei fyllebøtte -"
"Ja, men gamle Tiks da, gamle Ole Tiks," la en inn. "Båtsmannen ble ved å brumme at Ole Tiks, det var da også den rette; om vinteren var han drankekjører, og syttende mai og sankthanskvelden var han nestkommanderende på Røstberget. Men han som holdt på Ole Tiks, lot seg ikke stagge, han la i vei:
"Ole Tiks var ombord i gamle Ørnen, og én til med ham - hvem det var, mins jeg ikke. Det var også før den skulle ut på tokt, for kommandoen skulle heises den andre dagen, så som han Ulrik der fortalte. Men de var akter i hytta disse to, og flere var det ikke ombord. Da det lei på natta, våkna de og hørte en dur forut; det slo og hamret i forlugarskottene, kastet med kasser og jern, og ramlet i kjettingen som hele tampen av den skulle rause ut. Da det var slutt med det, tok det til å tromme på messebordet i forlugaren, og dundre med trommestokker over hele banjerdekket. Vel, de gikk forut begge to og så nerigjennom forluka. Tiks syntes han så ei rau lue og ingen annen ting, og den andre han så slett ingen ting. Men nissen var det, det var greitt å skjønne." -
"Ja det er greitt å skjønne at det var nissen," tok en pipende stemme opp igjen - den tilhørte en båtsmannsmat som satt nede under storbåten. "Det er noe vi alle veit at nissen har rau lue, og at nissen er til, det er visst, for jeg har hørt det av far min, og han løy aldri. Han hadde ikke sett 'n, men han hadde vært enstan oppe i landet der nissen hadde vært. Men der til den gården kom det en gang reisendes en studentermestersvenn, en slik som hadde stått ut prestelæra, og han hadde ikke vært hjemme på mange år. Han måtte ta inn der, for det kom et slikt overhendig vær på 'n, med regn og storm. Men han stundet hjem og ba de skulle la hesten stå i stallen med selen på. "Bare vi tør for Vesle-tuss," sa mannen på gården. Studenten aktet ikke på dette, men gikk inn og ut og så om ikke været skulle bedage seg, for han ville ut og på hjemveien så snart det lettet. Men mannen sa det satte i med regn, det var ikke å spørre om; det var best de selte av hesten, og at han fikk ei køye der om natta. Studenten ville ikke høre på det øret, og spurte bonden hossen han kunne være så sikker på at det skulle sette i med regn. "Hm, hm," sa mannen så smått, "jeg har mine merker for meg sjøl på låven," og annen klaring fikk 'n ikke på det. Som han gikk der og glodde på været, fikk 'n se det kom en liten tusse med ei høybør så stor og diger som et hestelass, og kastet inn på låven. Han undres på hva dette kunne være for en, og da han gikk etter ei ny høybør, gikk studenten inn på låven og kjente på høyet; det var så knuspende tørt som det aldri hadde kommet annet enn godvær og solskinn på det. Rett som det var, kom tussen med ei bør til som var enda større, men ikke snakket studenten til 'n, og ikke han til studenten heller. Da tussen la i veien igjen, gikk han bort og kjente på den høybøra også, og det var ikke et strå som var vått i den heller, enda det dreiv på å regne så det øste ner. Dette syntes han var rart, men han snakket ikke om det da.
Om kvelden laget de til bordet med mat og stell, men omfram rigget de til et lite bord med rømmegraut borti en krok. Studenten undres på om det skulle være til ham, og likte ikke dette, for han ville ikke ete for seg sjøl, han ville helst holde lag med de andre; men kjerringa sa det var til gårdsgutten.
"Det er nok en ferm gårdskar dere har," sa studenten.
"Å ja, er det det," sa mannen.
"Hvor lenge har dere hatt ham?" spurte studenten.
"Jeg veit ikke så nøye," sa mannen. "Han har vært her lenge før mi ti'."
"Hvorledes skal jeg skjønne det?" spurte studenten igjen. Jo, så kom det for dagen hva det var for en de hadde til gårdskar, det var nissen det. Da studenten hørte det, prekte 'n for dem både i det vide og det breie, om hvor ugudelig det var å dyrke slike avguder, og han la ut både av bibelen og av sitt eget vett, om hvor syndig de bar seg at, at de ga mat til slike og jaget fattigfolk fra dørene, som kunne leve både godt og væl av det de kastet bort i ugudelighet, og prekte som en prest; for nissen eter ikke maten de gir 'n, han kan ikke ete. Da han hadde gjort det, tok 'n fatt på nissen og leste Pauli ord for 'n, så han måtte vise dem maten han hadde fått i alle åra han hadde vært der; han hadde lagt 'n bort i ei bergkløft. Så spurte 'n nissen hvor lenge han hadde vært ved gården.
"I tre mannsaldrer," svarte 'n.
"Hvor mange sjeler har du fått her," spurte studenten.
"Jeg har fått sju," sa nissen, "og jeg får vel snart to til."
Det skulle det ikke bli noe av, mente studenten, og så spurte 'n hvor langt det lei med de folkene som bodde der nå.
"Å," sa nissen, "mannens stol er mest ferdig, men kjerringas mangler det ene beinet ennå," - med det mente nissen at mannen var feig, og at kjerringa ikke hadde langt igjen, hu heller.
Da studenten hørte dette, mante han nissen bort, og ble der og prekte gudsord for folkene til han trodde de var sikre for fanden og utsendingene hans." -
De samme innvendinger ble reist mot denne som mot de foregående historiene, men mange tok til orde for nissen også; det var ikke tvil om at nissen var til, mente de, men kanskje lot han seg ikke se så ofte nu som i gamle dager, da folk var sterkere i troen; ja det torde hende han var nærmere enn noen trodde, hvis han ikke hadde gått overbord; for nu hadde det nok vært stilt en stund, men det som slo dem av marken, var at båtsmannsmaten sa for sant at oldefar hans var blitt konfirmert av den studenten som hadde talt med nissen og mant ham bort.
Da underholdningen nu holdt på å gå i stå, spurte en av matrosene en kamerat, - som det lot til på skøy: "Hossen er det med deg, Nils Strand, var det ikke far din som lå og losa på mers og fyll i fjorden, så han ble spleisa til datter til nøkken?"
Kameratene flirte, men Nils, som var en hissig kropp, forklarte spottefuglen med fynd og klem at hans far hadde vært så ordentlig en mann at han visste ikke at han hadde sett 'n full uten i jula, og noe slektskap med nøkken visste han ikke om. Hans morfar hadde en gang fortalt at han hadde vært i følge med nøkken og kapprodd med ham innover fjorden. Det måtte vel væra det han mente, for noe overnaturlig slektskap kjente han ikke til; forresten var det en historie som var så gammel at det hadde grodd mose over den i mange år alt. Men da de andre ba ham, fortalte han historien likevel:
"Da jeg var yngre, var jeg ofte med 'n morfar og flere fiskere innifra fjorden på vinterfiske utover i Onsøy og ved Hvaler. Ei natt lå vi ved Rauer-Kalven, og hadde gjort opp varme i en av hulene i ura der. Tia falt lang, så som den ofte gjør for fiskeren; vi røkte tobakk, kokte kaffi og snakka gammalt snakk, og han morfar fortalte om gamle dager, da han var ung. Han fortalte da at den gangen han bodde i Gamlebyen og var reservelos, hadde 'n lost ut skip en gang, og var på hjemveien. På det samme stedet ved Kalven der vi lå, var 'n i land og hvilte en stund, men da han la ut igjen, kom det roendes en mann i en halv båt, rektig like ut av ura mellom de store steinene. Detta syntes han var leit, og han ble reint fælen, for han hadde ikke sett 'n før, hverken mens han la inn, eller mens han lå der, og han visste nok det de sa, at nøkken skulle fara slik. Han trudde ikke det var nøkken, men han kunne ikke veta hvem det var; for det er så mange hòl og ganger i ura mellom steina på Rauer-Kalven at det gjerne kunne ligge mange tusen mann der, og ingen kunne se dem; og i de dager var det så fullt av fugl, av alker og ær, som klekket der, at en mann gjerne kunne raske i hop ei tønne egg om dagen. Nå ja, fælen blei 'n, og han begynte å dra på årene det beste han orka. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tru, for da den andre så han tok til å herde på, rodde han rundt om 'n så titt han ville, og han morfar kunne ikke se han tok i mer for det. Nå ja, han halte ut det meste han kunne, og da han kom opp til Larkollen, la 'n i land og fikk seg en dram eller to, for han syntes ille om følget han hadde fått, og tenkte han kanskje skulle bli kvitt det mens han stoppet og hvilte en stund. Ja, det skal jeg tru! Da han kom ner til båten, så 'n ingen, men da han kom ut på fjorden, kom han fram bakom Kollen, denna som var i den halve båten, og var i følge med'n og rodde rundt 'n så titt han ville. Jo lenger det lei, dess mer fælen blei 'n morfar, og han måtte innom både Revsnes og på Bevøya og få seg en styrkedråpa, og hver gang tenkte 'n at når han kom til folk, så blei 'n kvitt 'n. Å ja, det skal jeg vel tru! Når han kom i båten, så han ikke noe til 'n, men aldri før var 'n litt utpå fjorden, før han i den halve båten var der igjen. Han morfar rodde så svetten silte, men det monna ikke mer enn om han skulle sitti og kava med et øsekar; den andre rodde rundt 'n gang etter gang. Ja vel, gammeln måtte stoppe opp i Filtvet og få seg en tår, og i Drøbak måtte 'n også inn, men han blei ikke kvitt 'n for det, og da han kom til Sandbukta, syntes 'n morfar han ikke orka ålette årene. Han gikk inn og hvilte en stund, og fikk seg en tår brennevin, - det var ikke vondt for det den tida, skal jeg tru, når en hadde skillinger i lomma. Ja vel, da han syntes han var hjerta til å ta på igjen, betalte 'n for seg og skulle nerover til båten. Men på stranda møtte 'n en gammal mann, som han syntes han skulle kjenne au, og mannen spurte 'n om han ikke ville setta 'n over til Håøya; han skulle dit i brøllop, sa 'n, og han skulle forskylde 'n væl for det, så han skulle visst ikke angre på umaken; det var ikke så nøye med ei halvskjeppe penger for ham, sa'n. Han morfar syntes nok detta var underlig snakk, men han lovte han skulle setta 'n over, og betalinga var det ikke så farlig med, for han rodde samma veien. "Men er ikke du fra Strandgata," sa mannen. "Jo visst er jeg det," svarte 'n morfar; "jeg syns jeg skulle kjenne Dere også, men jeg veit ikke rektig hvor jeg skal ta Dere igjen." - "Å, det er ikke så greitt å ta meg igjen," sa mannen, "men ellers så er vi naboer, på en måte, for jeg er Ekebergkongen," sa 'n, "og i natt skal jeg holde brøllop med stedatter til kongen i Håøykollen. Det tar til å li uti åra med meg," sa 'n, "for nå er jeg så gammal som sju skaufall på Nesodden, og så syns jeg det kan være på tie å gifte seg." - "Ditt gamle stygge troll!" tenkte 'n morfar, og hadde han vært fælen før, så blei han det da enda mer nå.
"Gæli var det da jeg rodde om kapp med nøkken," tenkte 'n, "men detta er verre; jeg trur mest det er fanden sjøl jeg har fått i båten;" men så skjøt 'n hjertet opp i livet og tenkte at den som hadde tatt fanden på nakken, måtte bæra 'n fram, som dom sier for et gammalt ord, og så spytta 'n i nevene og trakk på årene. Rett som det var, var 'n ute igjen, han i den halve båten, men han gjorde inga kroker på veien nå, han rodde beint imot Håøya så spruten sto, og fór forbi dem som en vind. Da Ekebergkongen fikk se 'n, blei 'n reint utav seg, og huia og skreik: "Ro, ro, ro, alt det du kan, ei hel skjeppe med penger, om du er først i land!"
Han morfar brumla for seg sjøl at kappfly med kalver og kappri med skyfloken var mest ikke gælnere enn detta, og slik bortover dekket. Men han trakk på årene det han orka, for han så at pengesekken alt lå i båten. Men alt det han rodde, så monna det ikke, de var ikke god for å hale inn på nøkken. Da de kom nærmere oppunder kollen, så 'n morfar at det lå et gildt slott der, som han aldri hadde sett. Det skinte ut av alle vinduene, og det var så mange tyrilyser utafor, og det var så lyst som på klare dagen. Spillemenn og musikk og lystighet var det, så de hørte det langt utpå fjorden, og da de kom nærmere, var det et stort følge med troll der, både store og små; noen satt på hestene, med neser så lange at de nådde til sâlknappen, og noen holdt på å stige opp; det var kjøkemestere og spillemenn akkurat som det er skikk i store brølloper på landet, og brura hadde kronen, slik som de brukte det i gamle dager; hu var pynta i silke og sølvstas og gullstas, så det lavde av henne, og hu var så vakker og vén at det var ikke måte med det, og han morfar ble både avendsjuk og harm, at slik en tørr vissen trollmann, som var så gammal som sju vedfall, skulle få slik ei ung, vakker jente. Hu sto også og maka seg, og skulle stige opp på en hest, men hu både gråt og ba, så ille var a ved, og hu var redd for å ri også. Men så kom det en grå hest med forgylt sâl og biksel opp fra standa, og la seg for beina hennes som ei bikkje, og så satte hu seg på den; men den hesten, det var nøkken som hadde skapt seg om, og ingen annen.
Da Ekebergkongen så det, blei 'n reint vill; han både skreik og huia på 'n morfar, at han skulle ro på svarte livet. Men innifra kollen ropte en, som var så grov i målet:
"Setter du kongen i land
skal du druknes ved stand!"
Da Ekebergkongen hørte det, hoppa 'n fra båten og langt opp i land med ett hopp. Men i det samme satte nøkken avsted med brura på ryggen, så gnistene spruta under hestebeina; det bar oppetter den grønne dalen som deler Håøya på det smaleste, og følget etter med fakler og tyrilyser. Noen skjeva hit og dit på hesten, og noen rei nokså strunke; men Ekebergkongen kasta seg på en hest og satte etter, som han var både full og gælen.
Alt detta sto 'n morfar og så på, og han kunne ikke annet enn le av tullemuten og de syndige trolla som kongen rei over ende så de rulla utover bakken, mens ilden og gnistene fraste om øra på dem; så måtte de hinke hestelause etter. Men gammeln hadde ei ladd selbørse i båten, og en sølvknapp hadde 'n fått tygd sammen og putta neri, og den skjøt 'n over brudefølget da Ekebergkongen var på låringen av nøkken og brura. I det samma det small, blei det så kølande mørkt at han ikke så hvor han var henne engang. Pengesekken hadde 'n igjen, den lå i båten; men da han kjente på det som var i 'n, vå var det ikke annet enn neper, slike bråtaneper. Da blei 'n så harm at han tok sekken i begge snutene og rista dem til fjords, men da han helte dem ut, klang det som sølvpenger, og han syntes noen trilla inn i båten også. Om morran da det blei lyst, og han blei riktig våken, fant han et par store gammaldagse sølvdalere i båten, som ingen skjønte seg på; men da var det for seint å syte for dem han hadde kasta til fjords."
"Men jenta, men brura, hvor blei det av henne?" spurte flere i munnen på hverandre.
"Ja, det fikk jeg aldri greie på; når noen spurte 'n morfar hvor det blei av henne, så sa 'n det visste 'n ikke, men hu var vel hos trolla i Håøykollen ennå, dersom hu ikke er kommet ut igjen, sa 'n."
Det ble kommandert "klart til å vende!". Mannskapet skyndte seg på post for å utføre de forskjellige ordrer som nu fulgte. Da vendingen var fullført, slo det åtte glass; det var midnatt. Båtsmannpipene pep og hvinte for å kalle kongens kvarter, den andre halvparten av mannskapet, opp til hundevakta, mens de forkynte hviletid for dronningens, - og det ble slutt på historiene for denne gang.
Ekebergkongen
I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater å dra ut til Ekeberg om søndagseftermiddagene. Hele den lange uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle tilbringe i det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de siljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss lystig med insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve. Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse steder, ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp.
Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott har mere og mere forstummet, men et og annet av det jeg hørte i min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt å oppfriske.
For en halvhundre år tilbake i tiden[1] var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne "unge herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre gjøken".
Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.
"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når du kommer i barselseng," sa hun for spøk til padden, som straks begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.
Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann inn til henne.
"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du har lovet, så skal du ikke angre det."
"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg, for jeg forstår meg ikke noe på det."
"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa mannen.
Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:
"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være noen annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe menneske engang."
"Nei, kors!" sa hun, "jeg kan nok tie; og si meg bare til når kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan."
Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han gikk fore og hun efter, og før hun visste hvor de var eller hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri hadde vært noe sted hvor det var så gildt.
Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik, kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange ærender og ba ham snart gå efter ett og snart efter et annet, men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken. Til sist fikk jordmoren et innfall.
"Nå er hun forløst," sa hun til mannen. "Hosdan gikk det til?" skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det samme var hun forløst.
Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa barselkonen til kurvkonen:
"Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han deg ikke."
Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle veggene.
Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.
Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt kongen en gloende sopelime efter henne, så ilden fraste av den.
"Traff jeg deg?" skrek han.
"Å nei," svarte konen.
"Det var bra!" ropte han.
Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og spurte.
"Hvor har du vært henne i natt?"
"Jeg mor?" sa piken, "jeg har ingensteds vært det jeg veit, uten her i senga."
"Ja, da veit jeg bedre," sa konen, "dette spunset har jeg klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer? Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen."
Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen, fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg ille og klaget sin nød for henne.
"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til meg." Men efter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og regn. -
Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender; undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og kløfter eller gikk i skogen for åsanke bær. Oftest var han å se til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne, som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og undersåtter, sendt ut.
I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet sitt.
Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch's krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det eller så henne.
"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste på henne; "hvorledes står det til med barnet?"
"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.
"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.
"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den underjordiske.
"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet med øynene.
Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og ble blind på det høyre øyet.
Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør hvordan det skal gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av kollete og brandete kyr.
"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så mye flytningsgods og så stor en bøling da?" sa mannen.
"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke holde ut denne skytinga og dommeneringa," svarte Ekebergkongen, og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.
[1] Dette stykket er skrevet i 1838.
Plankekjørerne
Reiser man om vinteren opp gjennom noen av de bygder i vårt land som har en livlig trelastkommers, kan man knapt unngå å støte på bord- og plankekjørere. Det er ikke noe fornøyelig bekjentskap. De staup og render de huler ut i veiene med sin uvørne kjørsel og de tunge lassene sine, kunne være leie nok - det blir slingring og velting alt i ett. Men det er ingen ting imot å møte disse timberveienes tyranner selv, når de sperrer ferdselen i rekker på tredve, firti, femti lass.
Den reisendes rett og velvære vedkommer ikke bordkjøreren mer enn den planken som ennu ikke er skåret, eller det brennevin som ennu ikke er brent. Han tar hvil midt på veien og sperrer den så lenge han finner for godt. Ferdesfolk får ta til takke med snefonnene langs veikanten, hvis de ikke drister seg til å gjøre krav på litt av den halve veien de har lovlig rett til. Men by ikke bordkjøreren knubbete ord ved en slik leilighet. Da er han like så ferdig med neven, som han er tilbøyelig til fred og rimelighet når han blir buden på en pel brennevin. Men mindre må det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv blir brennevinet både mat og drikke og klær for ham.
Dette livet, denne evindelige brennevinsdrikkingen gjør dem naturligvis rent dyriske; og plankekjørerne er ikke sjelden utskuddet fra de bygdelag som er utskjemt av naboskapet med byen. Sin selskapelige oppdragelse får de på kipper og hvilesteder, sammen med omstreifende fantepakk og bermen i byene; kalkegutter og slakterlømler som gir fiffkavaleren på Trinserudsalen og lignende danseboder, er det uoppnåelige mønster for den yngre plankekjørende slekt i tale, manerer og levemåte. Sin litterære kost søker plankekjøreren i toskillingsviser som selges av kurvmadammene på gatehjørner og under trapper, og som besynger mord og drap, innbrudd og fryktelige hendelser. Og likevel kan det hende en kold måneklar natt, når plankekjøreren drar til byen med sitt lass, at man får høre en ren, opprinnelig melodi, liksom kjenne eimen av våt, vårlig gromuld. Men når han tomreips reiser hjem igjen, er det brøl og beljing. I flokk og følge huier og skriker de og slår på hestene, som sanseløst farer av sted i mørket. Sledene slingrer hit og dit, alt i ett velter en, og merker, krittstreker og tall på hatter og gråkjoler blir visket ut i snefonnene. Rett som det er, setter en hest ut fra veien, og svinger inn til en gård eller hytte hvor det er brennevin å få, - for av lang vane kjenner de forfriskningsstedene likeså godt som sine herrer. Disse sjofle sjappene merker en på lang avstand på det oppkjørte puddersukkeret i veien.
Jeg minnes et besøk på et slikt hvilested.
Utenfor Borrebekken står hest ved hest for plankelass og tomsleder; noen av dem har en dott tørt høy å tygge på, og sauer og geiter som hører til huset, gnasker med dem. Fjellbønder, som har tatt hvil her med varski-lassene sine, bringer litt avveksling i ensformigheten med sine maleriske drakter og særmerkte skikkelser og ansikter; de sitter rundt en rød- og blåmalet tine og er i lag med nisten under åpen himmel. En og annen kjører har vært nede ved bekken og vannet hesten sin, han trenger seg frem gjennom myldret av sleder og hester, som han skjennes og bites med. Andre viser seg bare i svalen, eller stikker hodet ut av stuedøren for å glo efter sine firbente kamerater.
Inne myldrer det av kjørere, edrue og drukne. Noen av det siste slaget trenger seg sammen omkring skjenken, som ikke er annet enn et stort skap i det ene hjørnet av den lange lave stuen; en lang, tørr kjerring står og skjenker ut blåhvit, osende finkel av en klunkeflaske i et halvpelmål som er brunsvart av elde og flittig bruk. I det andre hjørnet durer det i en glohet kasse av en ovn, og det stinker og damper av snesokker og gråkjoler på karene som sitter eller ligger og drar seg på ovnsbenken. Langs bordet under det eneste vinduet i stuen sitter noen og tømmer halvpel efter halvpel uten å mæle et ord; andre drikker og prater om bordskrivere og planketylvter, om kversill og grosserere, om bakhun og kverke, om Blakken og Borka; og atter andre spiller kort.
"Far min," sa en kjørekar - han var i første stadium av perioden, det blide, meget talende og brautende - "far min solgte Blakken til den svære hallendingen oppe ved bordenden der, han med kortleiken. Han skulle ha 'n for et tjau daler, om han var god for å løfte 'n, og faen salte mitt liv, satte inte karen ryggen under vomma på 'n og løfta 'n som en vott, det gjorde 'n! For det var figgur til kar gett, - ja han er det saktens ennå, som du sjøl kan se. Men det var ute med Gamle-Blakken da. Gubevars, da 'n var ung - slik gamp, skjønner du, har aldri gått for plankelass på Strømsveien; for når han sette beina i bakken, så faen salte meg, sto 'n inte som han var mura! Trur du det kanskje inte, gutten min. Du kan gjøra som du vil - men om føret var så skralt at det skrapa ner-på steina, så dro 'n plankelasset fram. Ja det var faen til gemytt i den gampen. Men det var forbi med 'n da gammeln solgte 'n; for kversilla tok 'n så reint overstadig, så det låt i bringa på 'n som i ei tom brennevinstønne; og så hadde 'n knippa, måtru - bakbeina på 'n var så stive som en skukustol."
"Ja, gjorde inte Borka det samre, mener du?" svarte en liten tykksak som ikke lenger satt sikkert på benken, og av og til famlet ut i luften efter innbilte fluer. "Hu dro sine tre tylvter, og væl så det kanskje, når det lunet var på a. Men faen plugge meg, gikk a inte som ei brur for plankelasset lel. Det var merr det, gett. Du skulle aldri sett makan, hu hadde reint folkevett. Er det inte sant, så la Herren meg aldri drekke en dram mer i mi ti'! Om jeg var så full som ei kaje og skreik og husserte verre enn en gråbein - for du veit en må ha seg en dram til nø'tøft - så neiggu om a gikk fortere for det. Og der vi skulle hvile, der gikk a inn, og fekk a inte fôret sitt, så fant a det sjøl der det var å finne, om så inte je hadde høystrået. Slik merr fins inte i verdens rike. Meyer har a inte bære sjøl - neiggu har 'n ei da!"
Slik ble de sittende og legge ut om hestene sine; de var rent på gråten av rørelse somme tider, og rett som det var, holdt de på å ryke i hop, når den ene ikke riktig ville tro på det den andre fortalte om sin hests enestående dyder.
I nærheten satt en permittert garnisonskar som skulle reise hjem til julehelgen. Han lot til å være en sambygding og god kjenning av de to som satt og kjeklet, og var i følge med noen kjørere som satt oppe ved bordenden og spilte kort. Han gjorde sitt beste for å skaffe fred og forståelse. For å virke mer inntrengende i den retning, og fordi han hadde lyst på en dram selv også, ropte han på datteren i huset, som hadde avløst moren i skjenken, og ba henne bringe brennevin. Men hun var beleiret av en flokk som sto på farten og drakk avskjedssuper, og hørte ham ikke.
"Jomfru, jomfru!" ropte han den ene gangen efter den andre, "la vårs få en pel akkevitt!"
"Slike jomfruer gjør vi 'ta toskjellings bakhôn," kom det fra den halvfulle kjøreren, han som hadde holdt lovtalen over Borka. Han satt og flirte svinepolisk over knotingen til artilleristen.
"Jaggu er a ei dokke for deg likevel," sa han som holdt på Blakken, han reiste seg og gikk bortover mot piken som endelig kom med brennevinet.
"Å neste lørdagsaften så kommer jeg til deg, å da har jeg talsmann med meg; å la meg nå se at du steller deg bra å holder deg løstig og gla' - sa'o -,"
snøvlet han, trampet takten med føttene og nærmet seg med allslags forlibte og nærgående fakter.
"La gu'dotter mi i fred!" sa hallendingen, som satt mellom kortspillerne.
"Gu'bevars, Baskerud'n, ta inte så hardt på vei; je er bare litt spøkefull," sa plankekjøreren blid, og fortsatte sin hylding på en slik måte at den feirede uavbrutt måtte frabe seg den. Men så reiste hallendingen seg under en stans i kortspillet, tok tak i ham med den ene hånden og satte ham ned på en stol så den røk i stykker under ham.
"Du lyt fara åt som folk, elles får du med meg å bestelle," sa han med eftertrykk.
"Det skulle rø'e faen ha no med han å bestelle! Men inte for det, je har kanskje lagt likså god kar på ryggen, og væl så det," mumlet kjøreren mellom tennene, da hallendingen snudde ryggen til.
Denne hallendingen som det sto slik age av, og som opptrådte med slik fynd, var en høy mann med stor nese, kvast blikk, og i det hele tatt en meget bestemt ytre. Han spilte kort med tre plankekjørere med nokså tåpelige, men likevel bondefule fjes. Det var klart at de hadde lagt seg om hallendingen for riktig å plukke ham; han lot til å være en kakse i sammenligning med resten av det lurvete selskapet. På bordkjørervis holdt de de skitne, krøllete og medtatte kortbladene sammenbøyde inne i hånden, men likevel kikket de i kortene, både seg imellom og i hallendingens, gjorde miner og tro hverandre på føttene. De sa ikke stort mens de spilte, slo bare kortene i bordet, nu og da med et lite ord, eftersom spillet krevde det:
"Du gir."
"Labola, beis og spell!"
"Kom med penga!"
"Sett på, eller gå ta spellet!"
På latterskrallene og banningen kunne en høre hvordan lykken snudde seg.
Hallendingen hadde tapt i begynnelsen. Men da han var borte den lille vendingen for å hjelpe guddatteren, merket han at de andre stakk hodene sammen og fusket i kortene. Fra nu av tok han seg bedre i akt, men han lot seg ikke merke med noe. Han hadde hell med seg og fikk gode kort på hånden, og han var dessuten en bedre spiller enn de andre også; derfor varte det ikke lenge før han hadde rensket dem alle tre.
"Hosdan i helvete henger detta i hop?" utbrøt den ene av spillerne og skulte stygt bort på hallendingen, som strøk til seg de siste pengene. "Har je vinni ei kule, så er kortmakeren en skjelm! Je mener faen sjøl står i korta, je!"
"Trur du kanskje inte je speller realt, je heller?" spurte hallendingen og reiste seg truende i hele sin mektige høyde.
"Je trur inte anna," svarte bordkjøreren. "Men er det da inte reint forsett! Her har je sitti med goe kort den eine kula etter den andre, og inte kommi ut. Hadde je inte både beisen og spellet forrige gangen kanskje?"
"Spar-esset, veit je."
"I helvete hadde du spar-esset!" svarte en av de andre, som var blitt godt på en kant; "så du inte at spar-esset datt i golvet og blei så rent avreid at det inte var nyttendes?"
"Tøys og tull, je hadde beisen," sa hallendingen. "Dere så jo je hadde halv trompmarjas? Je satt med spar-dama på handa, og kongen lå på stokken, så fekk jeg labola attpå; så måtte je vel ha vønni ut da, skulle je tro."
"Nei så faen klore meg om du hadde vinni ut!" svarte kjøreren. "Du hadde att tre streker, hadde du. Hosdan kunne du ha kommi ut da?"
"Ryk til helvete, din rakker!" ropte hallendingen, og nu tok sinnet ham. "Hadde je att tre streker, Krestjan?" spurte han den tredje av medspillerne sine, som hadde sittet og stirret sløvt frem for seg, og ikke mælt ordet under hele oppgjøret.
"Jaggu hadde du," fór denne opp, - "ja faen hogge den som det hugser! Men rarest var det med 'n Anders, som hadde slike stående kort - som det var seendes ut til - at inte han kom ut. Kanskje du har slumsa brennevin over streka dine du, så du har vørti av med dom på den visen?" føyde han truende til. Så satte han i: "O brennevin, vår trøstermann, sann! Lae-lae-lae-lae! Vi bruker deg imens vi kan, san! Laelae! Laelae!"
"Hold kjeft, din fyllehund!" ropte hallendingen. "Kanskje du trudde du skulle vønni ut den siste kula og?" spurte han den kjøreren som først bød til å krangle.
"Jaggu tenkte je på det. Hvem dævelen kunne veta du skulle kaste ruteresset og holde att spar-dama, så mye spar som det alt hadde gått?"
"Det kommer seg ta det at je kan spelle je, ser du," ertet hallendingen.
"Je har, dævelen skrape meg, spelt kort før i dag, je au, skal je la deg veta, din nesegris!" sa kjøreren sint; "men når faen er ute, så er 'n ute, enten han kommer fra helvete eller fra Ha'land!"
"Faen?" sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. "Faen? Je visste inte av at han hadde vært ute sia i fjor. Da var 'n ute om julekvelden, hørte je."
"Å sier du?" sa kjøreren - det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne få hallendingen til å glemme ukvemsordene. "Va 'n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?"
"Det bar til så at han reiste nordetter," svarte artilleristen.
"Men hosdan bar det til at han reiste nordetter da?" spurte plankekjøreren ivrig.
"Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så," sa artilleristen og hostet; "men je er så full av krim og kulde at je mest inte får opp kjeften."
"Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke," sa plankekjøreren, og skjenkte i av den halvpotten hallendingen hadde bestilt til trøst og husvalelse for sine ribbede spillebrødre, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:
"O søde klare brennevin!
du er min livsens mellemsin,
du er mitt hjertes fogdrial,
mitt blekk, min penn, min lindrial - al - al!"
Da han var ferdig, rakte han glasset til artilleristen. Denne ble rørt over så meget oppmerksomhet; han ville ikke være mindre høflig, og forsøkte gang på gang å reise seg. Men han hadde gått på rangel hele dagen, så tingen var ikke så grei, og han klarte det ikke før en kom til å stødde oppunder.
"Har du knippa? Du er jo så stiv i bakbeina som et båsnaut," sa kjøreren. "Se der har du drammen din, og vælmålt er 'n; ta så munnbittet mellom tennene og la kjeften tråve."
"Takk som byr," sa soldaten. "Gledelig jul like til påske! Skål!"
"Det skal mye pepper til å fylle ei merr," sa plankekjøreren med et grin, da han så artilleristen stikke halvpelmålet ut til bunns. "Men la vårs nå få høre hosdan det bar til med faen."
"Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran. Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte 'n noen kammerater. Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien - og så skulle dom drekke avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø'tørft. Dom gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram til trea dag jul. Men dom sleppte'n inte før klokka var seks, og da hadde'n inte att flere penger enn tre mark og nitten skjelling. Så labba 'n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var 'n au, måveta, men enda var 'n god for å holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde 'n da fått dradd seg oppover Sinsenbakken. Der kom det kjørendes etter 'n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest føre.
"Å skal du hen?" spurte mannen.
"Je? Je skal nok til Solør, je far," svara 'n.
"Dit skal je au, og det i kveld," sa mannen.<
