Så pep han én gang til, og om litt hørte han noe som slo med vingene langt borte; i det samme tok det på å blåse så hardt at han fór husimellom som en høydott på tunet, og hadde han ikke fått tak i skigarden, så var han vel blåst bort med én gang. Dermed dusket det ned en ørn framfor ham, så diger at det ikke var måte på det.
"Du kommer kvast du," sa soldaten.
"Jeg kommer som du blåser til," svarte ørnen.
Så spurte han om hun visste råd for ham til å komme opp igjen fra den verden de var i.
"Det slipper ikke uflygende herifra," sa ørnen. "Men vil du slakte tolv okser til meg, så jeg får ete meg vel mett, så skal jeg friste å hjelpe deg, jeg. Har du kniv?"
"Nei, men jeg har sverd," sa soldaten.
Da ørnen hadde satt til livs de tolv oksene, ba hun ham slakte én til og ha med til niste. "Hver gang jeg gaper, må du være kjapp og slenge i meg et stykke," sa hun, "for ellers orker jeg ikke opp med deg."
Ja, han gjorde som hun ba om, og hengte to store kjøttsekker om halsen på henne, og selv smatt han inn imellom fjærene. Så skaket ørnen vingene, og dermed bar det avsted med dem som en vind, så det tøt i luften. Han som satt på, hadde nok å gjøre med å holde seg fast; det var med nød og neppe han kunne passe å kaste kjøttstykkene i gapet på ørnen hver gang hun slo det opp. Til sist tok det til å blåne av dagen over dem; da holdt ørnen på å skulle sakke, og flakset med vingene; men soldaten var ferdig, og grep den siste bakfjerdingen og slengte til henne. Så fikk hun makt, og kom opp med ham. Og da hun hadde sittet en stund og hvilt seg i en stor grantopp, satte hun avsted med ham igjen, så det lynte både til lands og til vanns der de fór. Tett ved kongsgården steg han av, og ørnen fløy hjem igjen; men først sa hun at var det noe han ville, skulle han bare blåse i pipa, så kom hun straks.
Imens hadde de rustet fra seg i kongsgården, og det led mot den tiden kapteinen og løytnanten skulle ha bryllup med begge de eldste prinsessene. Men de var ikke stort gladere enn den yngste søsteren; det gikk aldri noen dag uten at de sørget og gråt, og dess nærmere det led mot bryllupsdagen, dess sorgfullere ble de. Sistpå spurte kongen hva som var på ferde med dem; han syntes det var altfor rart at de ikke var lystige og glade, nå de var fri og frelst og skulle bli så vel gift. Noe måtte de si, og så sa den eldste at de aldri ble glade mer, uten de kunne få et slikt brikkespill som de hadde i berget det blå.
Det mente kongen at han nok skulle skaffe dem, og så sendte han ut bud til alle de beste og gjeveste gullsmedene i landet, at de skulle gjøre et slikt gullbrikkespill til prinsessene. Men alt det de prøvde, var det ingen som var god nok til å gjøre et slikt spill.
|
|
|
Til sist var det ikke flere gullsmeder igjen enn én, og det var en gammel skrøpelig en, som ikke hadde gjort et skikkelig arbeid på mange år, men bare kløtret med litt sølvarbeid, så vidt han kunne livnære seg. Ham gikk soldaten til og ga seg i lære hos, og han ble så glad ved å få en læregutt, - for det hadde han ikke hatt på år og dag - at han grov fram en lerke av kisten sin og satte seg til å drikke med soldaten. Det varte ikke lenge før brennevinet gikk til hodet på ham, og da den andre merket det, overtalte han ham til å gå opp til kongen og si seg god for å gjøre spillet til kongsdøtrene. Det var han ferdig til på flekken; han hadde arbeidet det som var vel så gromt og grant i sine dager, han.
Da kongen hørte at det var en ute som kunne gjøre maken til brikkespillet, var han ikke sen om å komme ut.
"Er det sant, det de sier, at du kan arbeide et slikt spill som døtrene mine vil ha?" spurte han.
Ja, det var ingen løgn, svarte smeden; det sto han ved.
"Det er godt," sa kongen; "her har du gull til å arbeide det, av; men kan du ikke, så skal du miste livet, siden du selv byr deg til," og om tre dager skulle det være ferdig.
Neste morgenen, da gullsmeden hadde sovet av seg rusen, var han ikke fullt så kaut. Han både gråt og bar seg, og skjelte på læregutten sin, som hadde fått ham til å gjøre ulykker i fylla. Nå var det likest han kortet seg med det samme, sa han, for livet var det ikke å spørre om; når ikke de beste og fornemste gullsmedene kunne gjøre slikt et spill, var det ikke likt seg at han skulle gjøre det til.
"Syt ikke for det, men kom med gullet," sa soldaten; "jeg skal nok skaffe spillet jeg. Men jeg vil ha et rom for meg selv å arbeide i," sa han.
Det fikk han med det samme, og takk attpå.
Men det rakk og det varte; ingenting tok han seg til, annet enn å drive, og gullsmeden gikk og ga seg, for det han aldri ville ta på med arbeidet.
"Aldri bry deg om det, du," sa soldaten, "det er langt til klokkeslettet. Er du ikke nøyd med det jeg har lovt, så kan du gjøre spillet selv."
Det ble det samme det, både den dagen og den neste; og da smeden hverken hørte hammer eller fil fra rommet hans hele den siste dagen heller, ga han seg rent over, for nå var det ikke å tenke på å berge livet lenger, mente han.
Men da det led utpå natten, lukket soldaten opp vinduet og blåste i pipen sin.
Så kom ørnen, og spurte hva det var han ville. "Det gullbrikkespillet som kongsdøtrene hadde i berget det blå," sa soldaten. "Men du vil vel ha noe å leve av først? Borte på låven har jeg liggende to okseskrotter til deg, dem får du ta," sa han. Da ørnen hadde fått i seg dem, gjorde hun ikke veien lang, og lenge før solen rant, var hun tilbake igjen med spillet; så satte soldaten det innunder sengen og la seg til å sove.
|
|
|
I otta neste morgenen kom gullsmeden og bultet på døren til ham.
"Det var farlig til renn på deg," sa soldaten; "dagen lang flyr du sommersgalen; skal en nå ikke få sengefred heller, så skulle da noen være læregutt her," sa han.
Men det hjalp hverken bud eller bønn den gangen, gullsmeden måtte inn og skulle inn, og til sist fikk han da lettet av kroken.
Å jo, det kan vel være det ble ende på suten!
Men enda gladere enn gullsmeden ble prinsessene, da han kom opp på kongsgården med spillet, og gladest av dem alle var den yngste.
"Har du arbeidet det spillet selv du?" spurte hun.
"Nei, sant å si, så har jeg nok ikke det," sa han, "det er en læregutt jeg har."
"Den læregutten hadde jeg lyst til å se," sa kongsdatteren.
Ja, ham ville de ha fatt i alle tre, og hvis han ville nyte livet, så skulle han komme. Han var ikke redd hverken kvinnfolk eller storfolk, mente soldaten, og hadde de moro av å se på fillene hans, så kunne de gjerne få den lysten styret. Den yngste kongsdatteren dro kjensel på ham med det samme; hun skubbet til side vakten, løp bort og bød ham hånden og sa: "Goddag og takk for sist!"
"Her er den som frelste oss fra trollene i berget," sa hun til kongen; "ham vil jeg ha!" Og så strøk hun av ham luen og viste dem ringen hun hadde bundet i håret hans.
Ja, så kom det ord og skor i hvordan kapteinen og løytnanten hadde båret seg at, og så fikk de unngjelde for det med livet; det var enden på herredommen deres. Men soldaten fikk gullkronen og halve riket, og holdt bryllup med den yngste kongsdatteren. Og der drakk de og turte både stivt og sterkt, for ture kunne de alle, om de ikke kunne frelse kongsdøtrene; og har de ikke avdrukket, så sitter de vel og drikker og turer ennå.
Gullfuglen
Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte; ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av det, men borte var det.
Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste eller den mellomste.
Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.
Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.
Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.
"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.
"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.
"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.
|
|
|
Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle være gildt å ta inn, - og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet at han rent glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han.
Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn igjen det forteste han vant.
Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken på klær eller penger.
Men så gikk det ham like ens som broren; da han hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt og satte seg og så på.
"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.
"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.
"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.
Da kongssønnen hadde ett og hvilt seg en stund, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der syntes han også det skulle være godt å være, og den første han traff, det var broren, og så ble han der. Broren hadde turt og sviret så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de til på ny frisk, og det ble slik dans og drikk og lyst og herlighet at den andre også glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han også.
Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den yngste kongssønnen ut i hagen og gjete opp epletyven. Han fikk med seg en kamerat som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med en øldunk og en kortleik til tidsfordriv, så han ikke skulle sovne av. Rett som det var, skinte det som en sol, så de så hver fjær på fuglen, lenge før den rakk fram. Kongssønnen til å klyve opp i treet, og i det samme gullfuglen slo ned og tok eplet, ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den. Så gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom inn med fjæren, ble det så lyst som klare dagen.
Så ville han også ut på vidåtta og friste om han kunne få spurt opp brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da vært så nær at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven på den han, sa han. Ja, kongen gikk lenge og grundet på om han skulle la ham reise; det var von til det ikke gikk bedre med ham som var yngst, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle ha mere forstand på verden, og han var redd han skulle miste ham også. Men kongssønnen ba så vakkert, og så fikk han da lov til sist. Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med klær og penger, og så la han i vei.
|
|
|
Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd, og rett som han var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt, og satte seg ved siden av ham og så på.
"Å kjære, gi meg litt mat, du!"
"Jeg kunne vel trenge til maten min selv," sa kongssønnen; "for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare," sa han; "men så mye har jeg alltids, at jeg kan gi det litt med."
Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det fortalte han.
"Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha lykken med deg," sa reven.
"Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i lag. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset der det støtt var glede og aldri sorg.
"Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene," sa reven, og så fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hva de tok seg til. "Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du heller," sa han.
Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle gå inn der, og så tok de hver sin vei. Men da han kom til vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han inn, det var ikke å spørre om, og da han traff brødrene sine, ble det slik huskestue at han glemte både reven og reisen og fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven - han hadde våget seg inn i byen likevel - og gløttet på døren og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så sanset kongssønnen seg igjen, og så reiste de av gårde.
Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så sa reven: "Tre hundre mil bakenfor det fjellet er det en gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen som fjæren er av."
Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulle bort og ta fuglen, ga reven ham noen gilde fjær, som han skulle bikke med i hånden, for å lokke ned fuglen, så kom den flyvende og satte seg på hånden hans. Men det sa reven, at linden måtte han ikke røre, for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen bare rørte den minste kvist, så kom trollet ut og drepte ham på flekken.
Nei, kongssønnen skulle nok ikke røre den, sa han; men da han hadde fått fuglen på hånden, syntes han, han måtte ha en kvist av linden, det var ikke å be for, den var så blank og så gild. Så tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet ut.
"Hvem er det som stjeler min lind og min fugl?" skrek trollet, og det var så sint at det sprutet varmegnister.
"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han. Trollet sa det var det samme, og ville til å drepe ham. Men kongssønnen sa han fikk spare livet.
"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den hesten som nærmeste grannen min har tatt fra meg, skal du slippe med livet," sa han.
"Hvor skal jeg finne ham da?" sa kongssønnen.
"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet," sa trollet.
Kongssønnen lovte han skulle gjøre sitt beste. Men da han kom til reven, var den ikke riktig blid.
"Nå har du stelt deg ille," sa reven; "hadde du lydd meg, så kunne vi vært på hjemveien nå," sa han.
De måtte i veien igjen, siden deg gjaldt livet og kongssønnen hadde lovt det, og langt om lenge kom de fram.
Men da han skulle inn og ta hesten, sa reven: "Når du kommer inn i stallen, så henger det mangfoldige biksler på stallveggen, både av gull og av sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer trollet ut og dreper deg på timen; men det styggeste du ser, det skal du ta."
Ja, det lovte kongssønnen; men da han kom inn i stallen, syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde var, og så tok han det blankeste han fant; det var blankt som gull. Men i samme blinken kom trollet ut, så sint at det gnistret av det.
|
|
|
"Hvem er det som vil stjele min hest og mitt biksel?" skrek han.
"Tyv tror hver mann stjeler," sa kongssønnen; "men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa han.
"Ja, det er det samme, jeg dreper deg på flekken," skrek trollet.
Kongssønnen mente han fikk spare livet.
"Ja, ja," sa trollet, "kan du skaffe igjen den deilige jomfruen som nærmeste grannen min har tatt fra meg, så skal jeg spare deg."
"Hvor bor han da?" spurte kongssønnen.
"Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet," sa trollet.
Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han lov å gå og slapp med livet. Men da han kom ut igjen, var reven ikke blid, må vite.
"Nå har du stelt deg ille igjen," sa reven; "hadde du lydd meg, kunne vi ha vært på hjemveien for lenge siden. Nå tror jeg mest ikke jeg vil være med deg lenger."
Men kongssønnen ba så inderlig vakkert, og lovte at han aldri skulle gjøre annet enn det reven sa, om han ville slå følge med ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikt; så la de i veien igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.
"Ja," sa reven, "du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen får jeg gå selv," sa reven. Så gikk han inn, og om en liten stund kom han ut igjen med jomfruen, og så reiste de samme veien tilbake som de var kommet.
Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og det gildeste bikselet, og da de kom til trollet som hadde linden og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.
Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så sa reven: "Jeg hører en dur; nå får du reise alene; jeg vil bli her en stund jeg," sa han. Så flettet han på seg en kledning av rughalm, og så ble han liksom én som sto der og prekte. Rett som det var, kom alle tre trollene farene og tenkte de skulle nå dem igjen.
"Har du sett én som har reist med en deilig jomfru, med en hest med gullbiksel, med en gullfugl, og en gullforgylt lind?" skrek de til ham som sto der og prekte.
"Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har faret slik ei ferd her; men det var i den gamle gode tida, da mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for skillingen, og skillingen igjen."
Da slo alle trollene latterdøren opp på vid vegg: "ha, ha, ha ha!" sa de og holdt på hverandre. "Har vi sovet så lenge, så kan vi gjerne snu nesen hjem og legge oss," sa de, og så reiste de samme veien tilbake.
Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, så sa reven: "Jeg tør ikke gå gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå må du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg."
Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var altfor ille om han ikke skulle se inn til brødrene sine og tale et ord med dem, og så heftet han litt der. Men da brødrene fikk se ham, kom de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og ham selv stappet de i en tønne og kastet ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden, med alt sammen, hjem til kongsgården. Men jomfruen ville ikke snakke, og ble blek og ussel å se på; hesten ble så mager og elendig at den mest ikke hang sammen, fuglen tidde still og skinte ikke mer, og linden visnet.
Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på kongssønnen og den deilige jomfruen, og undredes på hvorfor de ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til sist kom han ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå ute på sjøen og drev, ropte han: "Reker du der, du tomtønne?"
"Å, det er meg," sa kongssønnen ute i tønnen.
Reven til svøms ut på sjøen det forteste han vant, fikk fatt i tønnen og dro den til lands. Så tok han på å gnage på gjordene, og da han hadde fått dem av tønnen, sa han til kongssønnen: "Spark og spenn!"
Kongssønnen sparket, slo og spente, så hver stav sprang for seg, og hoppet ut av tønnen. Så gikk de til kongsgården i følge, og da de kom dit, ble jomfruen vakker igjen og tok til å tale, hesten ble så fet og vakker at det glinste i hvert hår, fuglen skinte og sang; linden tok til å blomstre og blinke med bladene, og jomfruen sa: "Der er han som har frelst oss."
Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulle ha kongsdatteren, for det var hun; men de to eldste brødrene la de i hver sin spikertønne og rullet dem ut over et brattberg.
Så laget de til bryllups. Men først sa reven til kongssønnen, at han skulle legge ham på huggestabben og hugge hodet av ham, og enda han låt vel og ille, så hjalp det ikke, han måtte til. Men med det samme han hugg, ble reven til en vakker prins, og han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet. Så sto det bryllup, og det både stort og gildt, og de turte så det spurtes like hit.
Herremannsbruden
Det var engang en rik kakse som eide en stor herregård, og sølv hadde han på kistebunnen og penger på rente; men noe var det som vantet, for han var enkemann. En dag var datteren fra grannegården hos ham på arbeid. Henne likte herremannen riktig godt, og da hun var fattigfolks barn, så tenkte han at når han bare klunket på gifting, så måtte hun slå til med det samme. Så sa han til henne at han var kommet i tanker om å gifte seg igjen.
"Ja, ja, en kan komme på så mye," sa jenta, hun sto der og smålo, og tenkte den gamle styggen kunne ha funnet på det som høvde bedre for ham enn å gifte seg.
"Ja, det var meningen at du skulle bli kona mi da," sa herremannen.
"Nei, ellers mange takk! Var det likt seg det," mente hun.
Herremannen var ikke vant til å høre nei, og dess nødigere hun ville ha ham, dess mer oppsatt ble han på å få henne. Men da han ikke kom noen vei med jenta, så sendte han bud etter far hennes og sa til ham at kunne han lage det så at han fikk henne, så skulle han få det jordstykket som lå opptil enga hans.
Ja, han skulle nok få rett på datteren, mente faren. Hun var bare barnet og skjønte ikke sitt eget beste, sa han.
Men alt han snakket for datteren, både vel og ille, så hjalp det ikke. Hun ville ikke ha herremannen, om han så satt i malt gull til opp under ørene, sa hun.
Herremannen ventet dag etter dag, men så ble han harm og utålmodig til sist, og så sa han til far til jenta, at om han skulle stå ved det han hadde lovt, så fikk han slå et slag i saken nå; for han ville ikke vente lenger.
Mannen visste ikke annen råd, sa han, enn at herremannen fikk lage alt i stand til bryllups, og når presten og bryllupsfolket var kommet, så fikk han sende bud etter jenta, som om det var et arbeid hun skulle være med på; og når hun kom, måtte hun bli vigd i en snarvending, så hun ikke fikk tid til å områ seg.
Dette syntes herremannen var både godt og vel, og så lot han brygge og bake og lage til bryllups så det hadde god skikk.
Da gjestebudsfolket var kommet, ropte herremannen på en av guttene sine, og sa han skulle stryke ned til grannemannen sør i garden og be ham skikke det han hadde lovt.
"Men er du ikke her igjen på flyende flekken," sa han og hyttet med neven, "så skal vel -!" Mere fikk han ikke sagt, for gutten satte avsted som han var brent.
"Jeg skulle hilse fra husbond og be om det du har lovt 'n," sa gutten til mannen sør i garden; "men det måtte være i røde rappet, for han har det farlig brått i dag," sa han.
"Ja, ja, spring ned i enga og ta henne med deg, der går hun," sa grannemannen.
Gutten avsted. Da han kom ned i enga, gikk datteren der og rakte. "Jeg skulle hente det som far din har lovt husbonden, " sa gutten.
"Hå, hå, lur meg der!" tenkte hun. "Nei, skal du det?" sa hun; "det er vel den vesle blakke merra vår det? Du får gå bort og ta henne, hun står tjoret på den andre sida av erteåkeren," sa jenta.
Gutten kastet seg på ryggen av den vesle blakke og red hjem i fullt firsprang.
"Fikk du henne med deg?" sa herremannen.
"Hun står nede ved døra," sa gutten.
"Så lei henne opp på kammerset etter mor," sa herremannen.
"Kjære vene, hvordan skal det gå til?" sa gutten.
"Du bare gjør som jeg sier, du," sa herremannen. "Makter du henne ikke åleine, så får du ta folkehjelp," sa han; han tenkte jenta kunne slå seg ugrei.
Da gutten så fjeset på herremannen, så visste han det ikke nyttet å si imot der i gården. Han ned, og fikk med alle de husmenn som var der; noen dro i framdelen, og noen skjøv på bak, og så fikk de endelig merra opp trappene og inn på kammerset. Der lå brudestasen ferdig.
"Nå har jeg gjort det òg, husbond," sa gutten; "men det var et farlig strev, det verste jeg har vært med på her på gården."
