Når døm hadde stelt frå seg um kveldan, kleiv døm upp på kvehafælla og ropte: "Trond Valfjellé, Kristoffer Eldførpungjé, Tjøstol Åbakka, kom nå, nå ska oss leggje oss!" For desse jentun trudde ikkje det som folk sa, at det va haugfolk te, og at dessa karan budde i fjellom her. Men døm vart var di, ska e tru.
For ein to'sdagskveld langt på hausten - ja det lei så langt at folk va heimattreiste tå sætrom - så hadde jentun gjort frå seg kveld-stelle og sat ved årin, og døm tåla fel um gutan sine, måta. Best det va, fór døré upp, og inn kom det tri småe kare. Ikkje sa døm eitt ord, og ikkje tålå jentun hell, men døm såg døm væl, for karan gjekk der fram og attende på golvé hell satt på benkjom. Døm hadde blåe fotside kjole, store raue augo og lange nåså. Um ei stund gjekk døm; men kvelden etter kom døm att; da tok døm te syne seg meir, og tess reddare vart ho Myra Rønnog og jenta frå Lomsætern. Døm ba Gud hjòlpe seg; men ennå va ikkje ho Gæiln-Kari redd.
Laurdagskvelden va døm ute att, og da heldt døm slikt styr med jentom at det va ikkje måte på di, for det va nogo te kare, så småe døm va. Men så kom det ein skyttar dit, heitte Per Gynt. Han skaut Åbakkjin og slo ihæl 'n Trond Valfjellé, men Eldførpungjén fór uppigjennom pipa."
Vi satt litt og talte om hvor ensomt og ødslig jentene har det på fjellet når de, som skikk er på enkelte gårder, blir liggende på seteren med ungfeet til utpå vinteren, for å gi opp fjellfôret og mosen som er sanket inn. Som vi satt slik, kom et par av jentene som hadde gitt seg på hjemveien, tilbake igjen, og fortalte under ustanselig latter at skolemesteren hadde gått seg fast i ein stenrøys nede på vollen og hverken kunne komme opp eller ned.
"E lyt fel hjòlpe 'om e," sa Hans; "men e kunn hå hog te å følgje kjøvhesté døkre innåt Uløyhyttun, og sjå etter um døkk fær nogon rein imorgo."
"Nei, nei, nå mena e dæ æ ende på verden," sa Brit og lo, "reise du frå 'n Marit, når skulmestern æ her?"
"Skulmestern æ ikkje meint på fri korkje imorgo hæill iovermorgo; hæin tæinkje førr på å drepa se, når 'n ha havt ein slik tur som i kvæill; e veit nok kåles 'n ha dæ, e," svarte Hans.
"Ja, bekko-de, kæinn du ikkje følgje kløvhesté!" sa Anders; "så følgje e 'om Tor og karom; dæ kunn nok væra von te e skaut ein rein."
|
|
|
"Dæ va så dæ," sa Hans, han dro i vei sammen med Marit for å hjelpe skolemesteren.
Vi trakk benkene frem til peisen, laget oss leier av jakttasker, skrepper og kapper, og lå snart efter i trygg søvn.
Rensdyrjakt ved Rondane
Da vi forlot seteren om morgenen for å dra innover fjellet i nordøstlig retning, kastet Brit limen og skavgress-skubben efter oss, lo og ønsket at vi måtte brekke hals og ben og ikke treffe på annet enn korp og sjovåk. Med dette gode varsel om jaktlykke la vi i vei.
Det var overskyet og svalt. Innefter fjellet svevet tåken ennu; bare en og annen gang brøt solen halvt igjennom, og vi skimtet usikkert de ruvende omriss av høer og kamper. Snart lå setergrendene bak oss, og det enstonige kvitter av snespurven blandet seg med rypenes gakk-gakk nede mellom dvergbjerk, enerbusker og vier. Først efter et par timers gange nådde vi lavartenes rike; renmose, gullskjegg, gråskjegg og lignende nøysomme planter dekket hellingene, og dannet en grågrønn forgrunn foran de triste mosekledde vidder, som bredte seg ødslig i det fjerne.
Fløyt av heilo, korpens klunk, og ville hvin fra sjovåken skar av og til gjennom suset av vinden og snebekkene. Men om litt ble også disse spor av plantelivet og liv sparsommere og sparsommere; vi var snart inne i alperegionens endeløse masser av kampesten og ur, gjennomfuret av daler efter sne-elvene. Her søker renen om sommeren et sunt og luftig tilhold, et fristed for den plagsomme renfluen. Og her har den føde i rikelig mengde; der er gress og vier i smådalene mellom disse veldige stenhauger, der er lav på skråningene, der er hvit vianvang og blå gentian; isranunkelen skyter opp, ofte like til randen av snefonnene, og på de tørre skråningene kryper sølvhvit renblom. På disse åpne viddene får renen øye på sin fiende på langt hold; og vinden, som alltid stryker henover dem, varer den mot enhver fare som nærmer seg, lenge før dyrets skarpe øye kan oppdage noe.
Ved middagsleite var vi inne på Gråhø. Solen hadde for lenge siden spredd tåken, og en frisk sønnenvind sopte den ene skyggende skybanken efter den andre nordover. Tor og Anders vrengte det grå ut på de røde toppluene sine, for nu kunne vi vente å få dyr i sikte. Vi rettet kikkerten mot alle høyder og skråninger i et par mils omkrets; men ingen ting var åse. Tor gikk stille foran, med lutende hode, og stirret ned mellom stenene; til sist la han seg ned så lang han var.
"Her er slag etter et dyr," sa han og viste meg merket efter klover; for mitt uøvede øye var de nesten ikke til å se. "Og der står det ein avbitin reinblomstol; han er so frisk at safte tyt utu 'om. Her ha det gått ein hop og gnagjé, og det er ikke lengje sia hell."
"Sjå hunden!" sa Anders, som kom efter og førte en sterklemmet gårdshund med spiss snute og spisse ører i kobbel; "sjå kå 'n væra mot vindé. Anten ha det voré dyr her, eller så er døm ikkje langt unna."
|
|
|
"Ja, rein er det han ha vær tå; det er korkje hara hell fjellrakk, sia 'n lyfte nåsan så høgt," sa Tor; han klappet hunden, som slo med halen og dro været i korte, snøftende pust.
"Ja, ta 'n du Bamse! Døm er ikkje så nære enda, men lengje kan det ikkje vårå, før oss fær sjå døm. - Nå kunn det væra tid å nøne; oss ha gått vonoms langt idag, og det er ymse um oss kjøm te kvile så snøgt, når oss fær sjå rein. Her er det vatn, og her er det lego-stad god nok," føyde han til, og la fra seg nisteskreppen og børsen uten å vente på svar. Anders bandt hunden ved en sten, og la seg på alle fire og drakk av det kolde snevannet som sildret mellom stenene. Jeg kastet meg ned, jeg også, bare sir John fant stansningen høyst utidig; han protesterte mot mat, mot hvile, mot tobakk og alt mulig, før han hadde sett "reindeer". Først da Tor hadde fått ham til å forstå at dyrene var flere engelske mil borte, og at det efter all rimelighet ville ta flere timer før vi kom i nærheten av dem, slo han seg til tåls. Han strakte seg så lang han var på de ujevne stenene, og tok til takke med nisten Mari Lårgard hadde sendt med oss, med snevannet og et beger av jaktflasken.
Like siden vi kom inn på fjellet, hadde Tor vært stille og ordknapp; han gav ans på alt, fjernt og nær. Men nu under hvilen ble han en annen mann. Han fortalte i korte raske drag den ene jakthistorien han hadde opplevd, efter den andre, og viste oss åstedet for mer enn én skytterdåd.
"Der burtved Blekvang-sætrin," fortalte han, "va e i kast med ein bukk eingong. Han kom i hold, og e skaut 'n, så han stupte; men som e kom innåt 'om spratt 'n ende til værs, satte avsted, og burte vart 'n. Han dro innover Stygghøé; e gjekk og leitte tess det vart myrkt, men e fann ikkje att 'n. Om natté låg eg ti eit tå Blekvangselom, og um morgon strauk e innpå Stygghøé att, og best e går, fær e sjå ein korp høgt imillom steinom. E tykte det kunn væra rart å sjå kå den kunn sitja på. Da e kom innåt 'om, såg e eit hønn som stakk i væré. Der låg bukken, og glad vart e. Men me' e heldt på å flådde 'n, kom det strukandes ein reinshop; det va nie vakre dyr, og ein gild bukk med hønn så store at e ha æilder sett maken. E la meg ned, men va ikkje god te få riktogt skòt på døm. Til sist tok døm til årekkje forbi; da skaut e, og bukken stupte. Da e kom nærare innpå 'n, tenkte e: "e lyt fel freiste få tak på deg," og så fekk e tak i eine hønne, men som e sette kniven ti nakkjin på 'om, spratt 'n upp, så oss kanta hugstup nedigjennom urdé, kniven på ei lei, og e og bukken på hi, - men e slepte ikkje takjé. Han baud te stange au, det leie beistet, og slo med framføtom, men han hadde ikkje stor makté, for e heldt meg te sies og hadde godt tak ved roté på hønnom. Takomte bar det i koll nedigjennom urdé; og e fekk meir hell ein støyt. Så sjåkå 'n og rega i koll til sist. Der låg 'n. E hadde ikkje anna ambo hell ein skosyl, og med honom kunn e ikkje få live tå 'om. E tenkte nok på å drive te 'om i skalla med ein stein, men det hadde e ikkje hog til; så gjekk e uppover, fann att rifla og lødde ho. Da e kom ned att, sette e pipa i nakkjin på 'om og skaut; men enda gjorde 'n eit høgt hopp, før han stupte. Så grov e døm ned i urdé båe tvo og la stein over, så jerven ikkje skull eta upp dem; for e va ikkje god te finne att kniven, så e kun få flådd helle lema sund døm. Men e va lemster og forderva i skrotté over åtte dågå etter den leiken."
|
|
|
Nu ga sir John til beste noen historier som han sa han hadde opplevd på hjortejakt hos en slekning i Skottland. De endte alle sammen på en mer avgjørende måte; først sendte jegeren dyret en drepende kule, og siden støtte han til overflod fangstkniven i nakken på det efter alle sportskunstens regler.
"Kanskje hjorten ikkje trøng så sterk dauskot," sa Tor; "på reiné lyt du brote bein helle treffe hjerta, ska 'n bli liggjan'. Det va ein skyttar i Vestfjellom, heitte Gullbrand Glesne; han va gift med bestemor åt den guten døkk såg nedi sætern igjærkvell, og ein glup skyttar ska 'n ha voré. Ein haust kom 'n innpå ein gild bukk; han skaut 'n så 'n vart liggjan', og han kunn ikkje anna veta hell 'n va stokk-steindau. Så gjekk 'n stad og sette seg skrevs over ryggen på 'om, slik døm ofte gjere, og så skull 'n te skilja nakkebeine frå skalla. Men best han hadde sett seg, spratt bukken opp, la hønné attende, og trykte 'n fast millom døm, så han satt som ti ein armstol, og så barst det i vegen, for kula hadde berre sneidt skallin på bukkjé og hadde sli 'n i svime. Slik skjòt ha fell æilder nogo mennskje havt, som den 'n Gullbrand fekk. Det gjekk imot vær og vind over verste breane og styggurdin. Beint på Besseggen sette 'n; men da ba 'n Gullbrand åt Vårherre, for da trudde 'n æilder han skull få sjå korkje sol hell måne meir. Men til sist la reinen til svòms tvert over vatne med skyttaré på ryggjé. Mea hadde 'n Gullbrand fått laus kniven, og med di såmå bukken sette føt'n på land, støytte 'n kniven inni nakkjin på 'om, og dau va 'n. Men han Gullbrand Glesne hadde sakte ikkje vilja gjort uppatt den reisa for all den rikdomen som til er."
"En slik stori om en krubskutter som vort hjortrutter har jeg hørt i Inglænd," sa sir John, med sin sedvanlige usans for vokallyd.
"Fra Jylland forteller Blicher en lignende," sa jeg.
"Men hvat var det for et egg du nevnede, Thur, Pessegget?" avbrøt han meg.
"Besseggen, mena du?" spurte Tor. "Det er ein kvass rygg millom Gjendé og Bessvatné; han er hengjende bratt, og så smal at når ein står og kasta ein stein med kor hånd, så rulla det ein ned i kort vatn. Reinsskyttaran går over der i godvær, hellest er det ikkje framkjømt der. Men det va ein ovyrding frå uppi Skjåk som heitte Ola Storbråtå; han gjekk over der med ein vaksin reinsbukk på nakka."
"How huit er det fjell over vannene?" spurte sir John.
"Å, det er ikkje brått så høgt som Rondan," sa Tor; "men det er over sjau hundre alen. E fylgde ein kaftein der eingong, ein landmålar som hadde mælt det. Ja, han Anders der va au med."
"Ja, det va likaste mannen e ha kjent," sa Anders ivrig; "han va så gjemensleg og vyrd-laus og likeglad at det va ikkje måte på di. Og histori kunn 'n fortælja um kå det va, og viso song 'n så e æilder ha høyrt maken. Men burti Rondom va det nær gått galé med 'om. Oss hadde voré uppå den vestre tinden og sett varde; der kom 'n ut på ei fonn, og ho va både bratt og hål som berre svelle, så det bar utover, og han reiste visst ein par hundred alne ne'over. Men da oss trefte 'n att, gjekk 'n berre og log; for han hadde skura tå seg det meste tå broken sine, sa 'n."
|
|
|
"Der burtpå kan ein komå til å renne seg, før 'n veit orde tå di," sa Tor; "for i Rondom og Rond-fonnom er det ikkje lett å komå fram. Reinen ha lett nok for, men skyttaran bli etter, um det ikkje går døm verre enda. Det va ein reinskyttar som kom te reise utover der eingong, men han kom au væl frå di. Han gjekk og rekte slagjé etter ein reinshop burtpå ei snjofonn, og enste ikkje noko anna; til sist kom 'n ikkje korkje fram hell attende, korkje upp hell ned, og han såg ikkje anna hell dauin for seg; dermed tenkte 'n: "likeså godt fysst som sist!" Ein hund hadde 'n med seg; den skaut 'n fysst; men da han hadde skote og skull te lø'e att, så losna det ei stor skriu med 'om, og han glei nedover med snjoen, til han stana ein stan, der han kunn komå fram. Og ingen skae fekk 'n tå di, men livde mange år etter den tie."
"Du fortell så mange stori'r, Thur, ænd kan ikke lader andre menn komme til at taler," sa sir John, som lenge hadde verket for å få komme til. "Jeg har også at fortelle nogler stori'r i Inglænd. Det vær en gæmmel skutter som kommet fra Skotlænd, der fortellet meg. En gang, sæd han, var to krubstkutter i skog at skuder hjort. De havde ruder lyer begge to, ænd begger to totter de havder en dilig reddeer for seg, og de krub og de krub, ænd stilleder fram, ænd så skudd de po en gang, ænd så låg de dau'er begge to."
"Kæm kunn veta det da?" spurte Anders.
"Den ene livet vel så lenger at han fekk siger det til prest," svarte sir John.
"Men så var det en annen stori som var likeså merkverdiger av den sammer mænns fortelling. Det var en krubskutter som var jagender en hjort, og han fekk sjå en old-gæmmel mænn med ruder lye. Han var ropendere til ham, men han svaret ikke, ænd når han så opp fra rifle, var det en old-Gæmmel raudeer med sture grinede horn; men når han vudd skuder, var den en gæmmel mænn med en ruder lye. Han blivet så redd; men han skudet lel, og så var det ein old-gæmmel hjort med sture grinede horn, som det ikke er skuder mager til po hundreder år."
Vi var uthvilt, hvert spor av tretthet var forsvunnet, og da vi igjen vandret bortover urene, følte vi hvordan den sterke fjelluften gjorde musklene spenstige og gangen lett. Vi hadde knapt gått tusen skritt på østhellingen av Gråhø, før Tor stanset. Han skygget for øynene, langet efter min kikkert og sa:
"Det er ikkje godt å sjå grådyr millom gråstein; - - - der er det ein hop; tri, fire, ein gild bukk, og ein te! sjau, åtte, tie, tolv, tretten!" talte han.
"Er det tretten, ly ein væra feig," ropte Anders.
"Sjå burti den gråe steinurdé som skyé ligg over; der går det ut liksom ein tangjé med snjo; der rekkje døm framum nogolite radt. Det er ikkje mat å finne i urdin, måta," sa Tor, og viste med børsa hvor vi skulle lete.
Det var en tre fjerdings vei dit. For å komme under vinden og møte flokken ovenfor snefonnen måtte vi over en dyp dal og nordenom den høyden hvor dyrene var, bent imot Gråhø. Det var en milelang omvei, over urer og fonner og i storm fra syd, så turen ville ha vært tung og trettende nok under andre omstendigheter; men jaktlysten dirret i lemmene på oss, og lengselen efter å komme dyreflokken på skudd ga oss vinger og gjorde veien lett. Men da vi smygende nådde frem til randen av snefonnen, fant vi bare farene efter flokken.
"Nord-etter igjen!" sa Tor, og vi i vei bort mot en liten rygning, hvor vi kunne få friere utsyn.
|
|
|
"Legg døkk ned!" sa Tor med ett, og kastet seg i bakken. "E ser hønné tå ein bukk mot himilé, rett over ryggen på snjofonnen, han er ikkje åtte hundre steg frå oss; legg døkk ned flate, så kan oss kanskje få skot på 'n; men det nytta inkje krupe fram; det er ikkje ein stein å smuge bakafor her."
Lenge så vi ikke annet enn hornene av den store bukken. Den dreiet seg hit og dit, som om den sto på vakt. Oss merket den ikke, vi var under vinden. Men med ett spratt hele flokken inn på den siden av fonnen som helte mot oss. Jeg grep krampaktig efter børsen; men Tor tok meg rolig over armen og sa: "Styr deg, e ska nok seia te!"
De var der alle tretten; kalvene og begge bukkene jaget hverandre i ring i vilter lek. Snart sto de på to med kneisende horn og slo mot hverandre med fremføttene, snart hoppet de mannshøyt med alle fire i været på én gang, snart slo de kåte ut med bakføttene, så lenden sto høyt opp i luften, og issprut og sneklumper føk og røk omkring dem.
"Detta va nogo te leik," sa Anders og lo. "Døm leik og sprett så oss ser både sol og måne under føtom på døm."
"Da bli det ilt vær;" sa Tor; "når reinen leik seg, er det støtt mot ilt vær."
Leken varte ved og ble villere og villere; sprangene og stillingene ble så dristige og pussige at vi måtte le høyt. Men midt under leken kom den ene bukken like imot oss i fullt sprang. Flokken efter.
"Pass på nå, hald like på bringkøill'n hell bogen!" hvisket Tor; men knettet av hanene på våre rifler sa ham at den først påminnelsen var overflødig. Hånden skalv og hjertet stormslo: om noen sekunder ville den store bukken være på skudd. Men da den nærmet seg fonnkanten, fløy en sjovåk opp av uren. Et sekund sto både bukken og hele flokken som naglet til stedet med tilbakekastet hode og kneisende horn, og stirret opp mot falken, som seilte avsted med et vilt skrik. I neste nu kastet de rundt som en vind, og fór i flokk og følge bortover fonnen, fulgt av en pipende riflekule.
"Å, det var for langt. Detta va å kaste bly i været," sa Tor.
Sir John hadde valgt seg et annet mål; i avmektig harme rettet han sitt skudd mot den uskyldige årsak til flukten. Men den stolte fuglen gjorde bare et slag med vingene og seilte rolig videre over hodet på oss.
"Dæ' va fel von te råkå denna!" sa Anders og lo.
For å få friere utsyn gikk vi lenger frem. Flokken kom igjen til syne på en annen høyde. Tor fulgte den oppmerksomt med øynenen. Da den ble borte bak rygningen, sa Anders:
"Denna fuggelen er støtt i vegen her på fjellé; hadde ikkje han vore, så hadde hopen komé beint imot oss."
"Det kunn fel hende, oss trefte'n enda, før solé går ned," mente Tor.
Vi satte oss og hvilte, mens sir John brummet og undret seg over at renen kunne bli skremt av så lite.
"Så lite?" sa Tor. "Han legg på sprang, berre det flyg ein sjosporv millom steinom og kvitra, og berre det sprett upp ein fjellhara, så bær det avsted med 'om som det skull gjelde liv og daue."
Sir John kom med tusen gisninger om hvor renen vel kunne være nu, av og til krydret med et forbitret utbrudd om slike skadefugler. Så tok han på åunderholde seg med Tor, som for noen år siden hadde fulgt en slektning av ham på et par uheldige rensdyrjakter her oppe, en viss Bilton, forfatter av en stor bok om jakten og fisket i Norge. I den anledning fortalte han om et merkelig uhell han selv hadde hatt, den eneste gangen han hadde vært i hold med en rensdyrflokk. Det var på Bergensfjellene. Han og et par andre engelskmenn skjøt, dyrene ble skremt og satte over nyisen på et vann. Sir John og hans kamerater forfulgte dem til isen brast. Men skytterne som var med, satte livet på spill med å dra dem i land. Mens sir John fortalte på sitt kaudervelsk, og bakefter med salvelse la ut om den katolske kirkestemning som grep ham når han ved aftentid var i fjellet, satt jeg hensunken i det mektige rundskue foran oss.
Rondanes veldige masser lå i en stor halvrunding mot syd; i den tynne, gjennomsiktige luft så det ut som de knapt var en halv mil borte. Midt i halvringen kneiste ruvende en enslig tind, Trollronden. En sky sto foran solen og la skygge over den mektige gruppe, men toppene og eggene tegnet seg skarpt mot den klare blå himmel i sydøst. Det var innsiden av ringen som vendte mot oss. Trollronden i midten stengte utsynet til noen av de sydøstlige Ronder. De kamper vi så i øst, var dypt furet og besto av lyse stenurer. De sydlige og vestlige var alle dekket av veldige snebreer fra topp til fot.
Mot vest og nord bredre fjellsletten seg, brunlig, grågrønn, endeløs og trist. Ensformigheten ble bare avbrutt ved skygger av drivende skyer, og tåker som steg opp av øde-dalene og snodde seg efter elveløpet. I himmelsynet lengst ute, fra Snøhetta i nord til vrimmelen av Loms- og Vågåfjell i vest, svevet ølrøyken glidende, og ga fjellene, med kammer, tinder og rygger, fantastiske dimensjoner. Gjennom denne dirrende, gjennomsiktige varmedis gjød solstrålene seg ut over vestfjellenes sne- og isbreer, vinrøde skyer med gyllen brem svevet over dem, og en rødlig gullglans strålte tilbake over hele nordvest-himmelen.
Men det var på tide å komme avsted. Vi hadde ennu en lang og slitsom vandring til Uløyhytten, en skytterhytte ved foten av Vest-Ronden; der skulle vi ligge om natten, og Hans skulle møte oss der med kløvhesten. Sir John spurte på hvilken kant hytta lå, og Tor pekte bortunder den nærmeste Rondekampen, - det var omtrent samme retning som renflokken hadde tatt. Vi gikk over fjellskråninger og snefonner, over høyder og daler, den ene uren ned og den andre opp. Hunden strammet ofte i kobbelet med nesen værende i vinden, og Tor og Anders vekslet nu og da noen ord seg imellom, som antydet at vi fremdeles var på sporet. Vi fikk nytt mot og kjente ikke mer til trettheten. Vinden hadde stilnet av, og det siste solskjæret la seg over stener og snefonner.
Ved en fonn straks ovenfor oss får jeg så med ett øye på et par horn som rager opp av en fordypning.
"Legg døkk ne!" hvisket Tor i det samme.
I en fart gjorde vi oss opp en plan: jeg skulle skyte den bukken som sto til venstre, sir John den til høyre. Tor fulgte oss med hunden, og skulle slippe den straks, dersom et dyr ble skadeskutt. På hender og knær krøp vi frem mellom stenene, til vi kunne se den i den lille fordypningen der flokken sto. Det var de samme tretten dyrene vi hadde sett på breen. Bukken til venstre sto heldig til, der var to dyr i rad med den, ett foran og ett bak; rett ovenfor sto en kalv. Holdet var drygt, men ikke for langt, og det var vanskelig å komme lenger frem uten å bli sett. Jeg varslet sir John, la til øyet og ville trykke løs, men han fór opp i heftighet og ropte høyt: "Skuder ikke for Guds skulder, det er altfor læng!"
"Det er ikkje for langt!" hvisket Tor utålmodig.
Nu trodde da sir John å burde gripe initiativet; men i en forvirring som ikke ga det beste vidnesbyrd om hans bedrifter på de skotske hjortejakter, ville han først springe noen skritt frem; dermed snublet han i hundebåndet, stupte over ende og rev løs hunden, som i full los satte opp igjennom uren. Jeg slengte forgjeves min kule efter de flyktende dyr. Men under mannefallet hadde Tor snappet riflen og kastet den til kinnet; det smalt, og den ene bukken satte med et veldig sprang midt ut av flokken og rullet over ende på sneen. Den reiste seg opp på forlabbene igjen, men styrtet straks, med et dypt gisp. Anders og jeg satte i et jublende dotskrik -akkompagnert av noen engelske ulyd som ridderen av den bedrøvelige skikkelse ga fra seg for knærne sine og for "de fordumte reindeer han aldri skudd kommer til at skuter".
Vi skyndte oss til snefonnen, hvor hunden sto på vakt og slikket blodet av det stolte dyret, som ennu lå og gispet efter været. Tor endte dødskampen ved å støte kniven i nakken på det, og da vi hadde betraktet det fra alle kanter, ga han seg til å flå; Anders hjalp til, så det gikk fort. Huden, hornene og lårene tok vi med; resten ble gravet ned i uren og skulle hentes neste dag; vi veltet over en borg av store stener for å verne det mot jerven.
Da vi skulle gi oss i vei, begynte sir John igjen å gjette på hvor "de reindeer" kunne være; han spurte Tor hvorhen han trodde de hadde tatt veien, og om det ikke kunne være mulig å møte dem, for han skulle dog ha lyst til å skyte "et deer".
"Ja," sa Tor alvorlig, "det skal e seia deg, det kunn oss fel; når oss gjekk burtover Bråkdalshøé, trur e nok du trefte døm ved Rondhalsen, nogon annan stan kjøm døm ikkje ned etter di leien døm tok på. Men inna oss kjøm dit, er det svarte natté, og det er ikkje spøk å komå fram der på ljose dagjé, og um natté kan du komå te brote av både hender og føter."
En slik tur i mørke natten hadde ikke sir John hug på, dertil hadde han hals og lemmer for kjær. Vi tok altså ned på en annen kant av Bråkdalshø, gjennom en dal med frodig gressvekst og et rikt blomsterflor, og gikk så en stund på fast gressbunn langs Vesle-Ula, en av de åene som kommer fra Rondane. Tusmørket falt på og aftenstjernen steg frem. Snart hørte gressbunnen opp, og det bar ut i urer med løs-sten som av og til ramlet ut i elven under føttene på oss, og stundom gjorde vi selv følge med.
