"Ja nu, barn, nu skal jeg fortelle, hvis dere kan få kusine Lise til åsynge hallingen for dere," sa jeg da hun tok plass; "og så danser dere selv, ikke sant?" Kusinen ble overhengt av de små, og lovet å utføre dansemusikken, og jeg fortalte:
"Det var ensteds, jeg tror nesten det var i Hallingdal, en jente som skulle gå med fløtegrøt til nissen; om det var en torsdagskveld eller en julekveld, det kan jeg ikke huske, men jeg tror visst det var en julekveld. Nu syntes hun det var så synd å gi nissen den gode maten, spiste så selv fløtegrøten, og drakk fettet på kjøpet, og gikk på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen!" sa hun. Men hun hadde ikke sagt det, før nissen kom farende og tok henne og begynte en dans med henne; det holdt han på med til hun lå og gispet, og da det kom folk på låven om morgenen, var hun mere død enn levende. Men så lenge som han danset, sang han" - her overtok jomfru Lise nissens parti og sang i hallingtakt:
"Å du har iti opp grauten for Tomten du, å du skal få danse med Tomten du!"
"Å har du iti opp grauten for Tomten du, så skal du få danse med Tomten du!"
Jeg hjalp til med å trampe takten med begge føttene, mens barna støyet og jublende tumlet seg mellom hverandre på gulvet.
"Jeg tror dere setter stuen på taket med det samme, barn. Dere støyer, så det verker i hodet på meg," sa gamle mor Skau. "Vær nu rolige litt, så skal jeg fortelle dere noen historier."
Det ble stille i stuen, og madamen tok til orde.
"Folk de forteller nå så meget om nisser og hulder og slikt, men jeg tror ikke stort av det. Jeg har hverken sett den ene eller den andre av dem - jeg har nå ikke vært vidt i mitt liv heller -, og jeg tror det er snakk; men gamle Stine ute, hun har sett nissen, sier hun. Da jeg gikk for presten, tjente hun hos mine foreldre, og til dem kom hun fra en gammel skipper, som hadde holdt opp å fare. Der var det så stilt og rolig. Aldri kom de til noen, og ikke kom det noen til dem, og skipperen var aldri lenger enn nede på bryggen; jeg minnes godt han gikk dit i tøfler og hvit nattlue, med lang pipe, og en sid, perlegrå frakk med stålknapper. Alltid gikk de tidlig til sengs, og det var en nisse der, sa de. "Men så var det en gang," sa Stine, "som kokka og jeg, vi satt oppe en aften i pikekammerset og skulle stelle og sy for oss selv, og det led til sengetid, for vekteren hadde alt ropt ti. Det ville ikke gå med syingen og stoppingen, for hvert øyeblikk kom Jon Blund; rett som det var, så nikket jeg, og rett som det var, så nikket hun, for vi hadde vært tidlig oppe og vasket om morgenen. Men som vi satt slik, så hørte vi et forferdelig rabalder ute i kjøkkenet," sa hun, "det var liksom én slo alle tallerkenene sammen og kastet dem på gulvet. Vi fór opp," sa hun, "og jeg skrek: "Gud trøste oss, det er nissen!" og jeg var så redd at jeg ikke torde sette en fot i kjøkkenet. Kokka var nok fælen, hun også; men hun skjøt hjertet opp i livet, og da hun kom ut i kjøkkenet, lå alle tallerkenene på gulvet, men ikke én av dem var itu, og nissen sto i døren med rød lue på og lo så inderlig godt. Men nu hadde hun hørt at nissen iblant skulle la seg narre til å flytte, når en ba ham om det og sa det var roligere for ham på et annet sted, og så hadde hun lenge spekulert på å gjøre ham et puss, sa hun, "og så sa hun til ham det - hun skalv litt i målet - at han skulle flytte over til kobberslagerens tvers over gaten; der var det mere stilt og rolig, for der gikk de til sengs klokken ni hver aften. Det var sant nok også," sa hun til meg; "men du vet nok det," sa hun, "at mesteren var oppe og i arbeid med alle, både svenner og drenger, og hamret og støyet fra klokken tre om morgenen hele dagen. Siden den dag," sa hun, "så vi ikke mere til nissen over hos skipperen. Men hos kobbersmeden likte han seg nok godt, enda de hamret og banket hele dagen, for folk sa at konen der satte grøt på loftet til ham hver torsdagskveld, og da kan en ikke undres på at de ble rike heller, for nissen gikk vel og dro til dem," sa Stine; og det er sant, de tok seg opp og ble rike folk; men om det var nissen som hjalp dem, skal jeg ikke kunne si," la mor Skau til, hun hostet og rømmet seg - det var en usedvanlig lang fortelling for henne.
Da hun hadde tatt seg en pris tobakk, kviknet hun, og begynte på en frisk:
"Min mor, det var en sanndru kone; hun fortalte en historie som har hendt her i byen, og det en julenatt, og den vet jeg er sann, for det kom aldri et usant ord i hennes munn."
"La oss få høre den, madam Skau," sa jeg. "Fortell, fortell, mor Skau!" ropte barna.
Madammen hostet litt, og tok seg en ny pris: "Da min mor ennu var pike, kom hun stundom til en enke som hun kjente, som henne - ja hva var det nå hun hette da? Madam - nei, jeg kan ikke komme på det, men det kan være det samme også, hun bodde oppe i Møllergaten og var en kone noe over sin beste alder. Så var det en juleaften, liksom nu; så tenkte hun ved seg selv at hun skulle gå i fropreken julemorgenen, for hun var flittig til å gå i kirken, og så satte hun ut kaffe, for at hun kunne få seg litt varmt drikke, så hun ikke skulle være fastende. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet, men da hun sto opp og skulle se på klokken, hadde den stanset og viserne sto på halv tolv. Hun visste ikke hva tid det var på natten, men så gikk hun bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Så vekket hun piken og lot henne koke kaffe, mens hun kledde på seg, og tok så salmeboken og gikk i kirken. Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien. Da hun kom i kirken, satte hun seg i stolen hun pleide å sitte; men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut, akkurat som de kunne være døde alle sammen. Der var ingen hun kjente, men det var mange som hun syntes hun skulle ha sett før, men hun kunne ikke minnes hvor hun hadde sett dem. Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen - det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: "Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste."
"Huff, jeg blir redd, jeg blir redd, mor Skau," sutret en av de små, og krøp opp på en stol.
"Hysj, hysj, barn, hun slipper godt fra det; nu skal du bare høre," sa mor Skau. "Men enken ble også redd, for da hun hørte stemmen og så på konen, kjente hun henne; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker. Min mor, hun hadde sett den mange ganger før, det var en kort lyserød stoffes kåpe med hareskinns fôr og kanter, slik en som var i bruk i min barndom enda. Nu er det rart å se en sånn en, men det er noen gamle koner her i byen og på stiftelsen i Gamlebyen som jeg ser i kirken med slike kåper i julehelgen."
Barna, som under den første del av fortellingen hadde vist sin engstelse, erklærte at de ikke ville høre flere slike fæle historier. De hadde krøpet opp i kanapéen og på stolene, og sa at de syntes det satt noen og tok efter dem under bordet. I det samme kom det inn lys i gamle armstaker, og vi oppdaget med latter at de satt med benene på bordet. Lysene og julekaken, syltetøyet, bakkels og mjød jaget snart spøkelseshistorier og frykt på dør, opplivet sinnene og førte samtalen over på de levende og på dagens emner. Til sist kom risengrøten og ribbesteken og ga tankene en retning mot det solide, og vi skiltes tidlig fra hverandre, med ønsket om en gledelig jul.
Men jeg hadde en meget urolig natt. Jeg vet ikke om det var fortellingene, kosten, min svakhet, eller alt sammen, som voldte det; jeg lå og kastet meg hit og dit, og var midt inne i nisse-, huldre- og spøkelseshistorier hele natten.
Til sist fór jeg til kirke med dombjeller gjennom luften. Kirken var opplyst, og da jeg kom inn, var det kirken hjemme i dalen. Det var ikke andre å se der enn døler med røde luer, soldater i full puss, og bondejenter med skaut og røde kinner. Presten sto på prekestolen; det var min bestefar, som var død da jeg var liten gutt. Men som han var best inne i sin preken, gjorde han et rundkast midt ned i kirken - han var kjent som en rask kar -, så samarien fór på én kant og kraven på en annen. "Der ligger presten, og her er jeg," sa han med et munnhell han hadde, "og la oss nu få en springdans."
Øyeblikkelig tumlet hele menigheten seg i den villeste dans, og en stor, lang døl kom bort og tok meg i skulderen og sa: "Du lyt væra med, kar!"
Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, da jeg i det samme våknet og kjente taket i skulderen, og så den samme jeg hadde sett i drømme, lute seg over sengen min med døleluen nedover ørene, en finnmut på armen, og et par store øyne naglet i meg.
"Du drømmer visst, kar," sa han; "svetten står på panna di, og du sover tyngre enn en bjønn i hi. Guds fred og gledelig jul! sier jeg fra far din og dem i dalen. Her er brev fra skriveren og finnmut til deg, og Storborken står i gården."
"Men i Guds navn, er det du, Tor?" Det var min fars husbondskar, en prektig døl. "Hvorledes i all verden er du kommet hit nu?" ropte jeg glad.
"Jo, det skal jeg si deg," svarte Tor; jeg kom med Borken, men ellers så var jeg med skriveren ute på Nes, og så sa han: Tor, sa han, nå er det ikke langt til byen, du får ta Borken og reise inn og se til løtnan, og er han frisk og han kan væra med, så skal du ta han med, sa han."
Da vi fór fra byen, var det klart igjen, og vi hadde det fineste føre. Borken langet ut med sine gamle raske ben, og en slik jul som jeg turte den gangen, har jeg aldri turt hverken før eller siden.
En tiurleik i Holleia
Fra Tyristrand gikk vi en av de første dager i mai - det var lenge før jaktloven ble utklekket - opp gjennom lien for neste morgen å være på en tiurlek i Skjærsjøhaugen, som hadde ord for å være den sikreste på disse kanter. Vi var fire, min venn kapteinen, jeg, en gammel skytter Per Sandaker over fra Soknedalen, og en rask gutt som førte to kobbel hunder; når leken var endt, skulle vi nemlig gå på harejakt. Nede i bygden var det full vår; men da vi kom inn på åsene, lå sneen dyp i daler og dekker. Aftenen var ennu tålelig lun, og fuglene sang sin vårsang i skogen. I nærheten av Askseteren, hvor vi tenkte å bli om natten, tok vi opp i Skjærsjøhaugen - som hver fugleskytter på disse kanter kjenner - for å høre hvor fuglene satte seg på nattkvisten. Da vi nådde opp og fikk fri utsikt, sto solen i nedgangen og kastet sitt gylne lys ufordunklet opp i den tindrende himmel. Men denne himmel hvelvet seg ikke over et blidt og vennlig landskap; mørke, endeløse skoger og åser, bare avbrutt av islagte tjern og store myrer, strakte seg på alle kanter like bort mot himmelbrynet.
Vi hadde ikke vært her lenge efter solnedgang, før vi hørte en susende flukt og de sterke tunge vingeslag av en fugl som slo seg inn.
"Det var ikke noen gammel fugl," sa kapteinen med kjennermine, da han ikke hørte fuglen gi lyd efter at den hadde satt seg.
To fugler kom snart susende efter og slo seg inn uten å gi lyd. Men så kom én flyvende med enda tungere, mer susende vingeslag, og da han hadde satt seg, skar den nebb.
"Den karen er inte fødd i fjor. Det er husbond på leiken," sa Per Sandaker; "bare det inte er Gamle-Storen sjøl; men det trur je mest."
Det kom enda tre fugler, og for hver som slo seg inn, skar den gamle med nebbet. De to ga ikke lyd, men den tredje svarte i samme tone.
"Det var en fremmed kar," kom det fra Per; "han kjente inte gammel'n; ellers hadde 'n holdt kjeften sin. På morråkvisten kommer 'n til å angre det; for tru meg, gammel'n finner 'n nok, og han er inte grei å keikes med, når rette lunet er på 'n. Je har sett hossen han børsta en kranglefant som skar til 'n på leiken en gong før."
Under disse ord la skytterens åpne, værbitte ansikt seg i høyst besynderlige, poliske folder, som syntes å sikte til en eller annen mystisk historie. Efter den korte skildring kapteinen hadde gitt meg av ham, da Per Sandaker en gang var blitt et stykke efter, skulle han være sterk i historier om trollfugler, utsendinger og underjordiske, og ble især omstendelig når han fortalte om en eller annen av de atten bjørnene han hadde skutt i sine dager; derimot tidde han gjerne om det like så store antall som onde tunger beskyldte ham for å ha skutt bort.
"Men hva er det for en "Gammel" og "Gamle-Stor" du snakker om?" spurte jeg.
"Det skal jeg si Dem," tok kapteinen hurtig til orde, idet vi ga oss på vei til seteren. Rimeligvis fryktet han for at dette overilte og utidige spørsmål efter så kort et bekjentskap skulle gjøre Per mistroisk og legge bånd på hans tunge. "Det skal jeg si Dem," svarte han. "Det er en gammel tiur på leken her som er blitt et fabeldyr i hele bygden. Mellom skytterne er den kjent under navnet "Brekaren"; for istedenfor å sitte rolig på kvisten og kneppe, flyr den ofte om mellom tretoppene og breker som en geit. Først når denne manøvren er utført, setter den seg opp for å klunke og sage. Slikt spill er så ufornuftig at ingen kan komme den på skudd. Enda oftere bruker den imidlertid et annet knep, som er meget verre; den sitter rolig og knepper og slår sin klunk, men når den skal sage, flytter den over i et annet tre. Kommer en ved et slumpetreff til å skyte, biter det ikke på den. Gamle Per der har skutt på den både med salt og med sølv, men enda fjærene føk av den, tok den ikke mere notis av hans sikre rifleskudd enn av en salutt. Neste morgen spilte den like raskt og like falskt."
"En kunne likså godt skyte på en stein," sa Per tverrsikker. "Je kom innpå 'n en gong han holdt leik på flatbergja her borte ved kloppa, rektig midt i veien som går til Skau; og satt det ikke så fullt med røy om 'n at je tælte sju stykker, og flere var det i skauen, for det snøvla og prata bak hver buske. Og dom som var frampå, dom rente rundt omkring 'n og strakte hals og huka på seg og gjorde seg lekre; men fuggel'n satt på flatberget og briska seg så kjøn og spansk som en greve. Rett som det var, sett 'n styven opp og slo hjul, snudde på seg og sopte venga nedmed beina, og hoppe ende til værs, så høgt som så... Ja, je visste inte det var den kallen je, ellers hadde je nok gitt 'n en smell straks, før han hadde gjort seg hard kanskje; men je syntes det var moro å se på. Som han var i beste leiken, så kom det fykendes en annen tiur - den var inte brått så stor - og kasta seg på leiken. Men da ble det vel spell; gammel'n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på 'n som tinder i ei hekle, og så skar 'n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte - han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel'n på 'n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen. Best det var, så hoppa dom høgt imot hverandre, og hogg med nebbet og reiv med klørne og slo med venga, og dom var så arge at dom inte åkke sansa eller samla seg, og je syntes jeg kunne gjerne gått bort og tatt dem med hendene begge to. Men til sist tok gammel'n rektig tak i luggen på den andre, og han slo 'n og handterte 'n så 'n ordentlig peip, og je syntes mest synd på fuggel'n for han leidde 'n om i toppen, trykte 'n til marka og hadde 'n under seg, så han ordentlig kom akandes utover flatberget på 'n like nedfor beina mine. Da la je til aue i røde rappet. Det small, og fuggeln lå dau på flekken; men gammel'n blei sittandes og lugge 'n enda, og han løfte inte på venga. Jaså, tenkte je, er du så stø i logga, skal du væra min. Je ladde igjen og skulle legge på 'n, men da reiste 'n på seg og reiste ende til værs; men var 'n mer enn ti steg frå meg, så la meg aldri skyte fuggel mer i mi ti. -En annen gong var je au her oppe, og hørte å han slo inn henne, liksom i kveld. Det var i ei gammal furu han sette seg på kvist. Men da han tok til å spella, spelte 'n realt den gongen. Han spelte så furua riste, og det vanta inte åkke klunk eller saging, og inte fløtt'n heller. Da han slo det fjerde spellet, var je innom holdt, - han satt langt nere på en kvist innmed furuleggen. Nå skal du væra min, tenkte je, for je hadde skøri opp en sølvtoskilling og lagt for kula. Men jaggu tenkte je feil. Da det small, flaug 'n like ratt, enda fjøra fauk ta 'n. Det biter inte noe på den karen."
"I morgen skal vi prøve å få den likevel. Per; nu vet vi jo hvor den sitter?" sa kapteinen med et lite lurt blink i øyekroken.
"Det måtte inte væra fnuggel i skauen, når en skulle gi seg til å gå etter den," svarte Per mutt. "Ja, gudbevar, vil kaftein gå etter 'n så -; je spiller inte et kru'kønn på 'n. For det sier je," la han troverdig til, "at slikt spell skulle aldri noen ha hørt. Og slik en fuggel da! Det er det underligste dyr en kan se. Han er inte skapt som en annen skikkelig tiur; han er mest en halv gong til så stor og væl så det."
"Ja du har rett, det er en gammel radd, som ikke er et skudd krutt verd," sa kapteinen. "Kjøttet er visst så seigt og beskt som den furukvisten den spiller på. Men jeg skulle nok ønske å få livet av den, for å få en ende på dette raklespillet, som den så ofte har tatt oss ved nesen med. Jeg har flere ganger gått efter den uten å få rede på spillet. Jeg har også skutt på den et par ganger, men på så langt hold at det var liten rimelighet for treff. Det er riktignok en Donatbommert å skyte to ganger på langt hold i tiurskogen, det vet De nok," henvendte han seg til meg; "men siste gangen var det ikke annen råd; for jeg hørte den kanaljen Sara-Anders stille efter fuglen på samme tid. Det er virkelig, som Per sier, en underlig fugl, den gamle tiuren. Men," la han til med et lite nikk henimot meg, som antydet at han ville se å få Per Sandaker til å rykke ut med flere av sine historier, "når vi kommer opp i seteren, skal jeg fortelle en tildragelse jeg har opplevd med en trollhare, som var enda besynderligere enn vår tiur."
Vi kom snart til den øde seteren, dit gutten var gått med hundene da vi tok bort i Skjærsjøhaugen; efter kapteinenes ordre hadde han luftet og gjort opp en skikkelig varme på peisen. Da vi hadde skilt oss ved børser og jaktvesker, og satt til livs et godt aftensmåltid av kapteinens fortrinlige niste, begynte denne med påtatt alvor i tale, ansikt og miner å fortelle sin historie om trollharen.
"Da jeg var løytnant, lå jeg og ekserserte på Toten en sommer. Jeg hadde hunder med meg for å jage. En eftermiddag som jeg sto i kjøkkenet og skulle ut og prøve kvelds-jakten, kom en av husmennene inn."
"Er det meget hare her, du?" spurte jeg.
"Det er enda nok av den," svarte husmannen. "Oppå Sukkestadsletta går det en gammel sugg; det har vøri mange både bikkjer og folk etter den, men han er inte grei å få, måtta." Og dermed ristet husmannen betenkelig på hodet.
"Er den ikke grei å få? Hva er det for snakk! Det fins vel ikke en ordentlig hund her? Når mine bikkjer får den på benene, tenker jeg nok den skal bli å få," sa jeg og klappet hundene, som dro i kobbelet og ville ut.
"Jaså? Jagu tør det hende au da," sa husmannen, og grinte vantro.
Jeg gikk like opp på Sukkestadsletta, og ikke før hadde jeg sloppet hundene, så var haren på benene, og det var los. Men det ville ikke bli noe ordentlig av; den fór og stakk og stakk; hundene var ikke i stand til å få riktig rede på foten; men hvert øyeblikk var den på benene igjen, og så gikk det nokså bra, til den på ny stakk inn i en buske. Jeg løp hit og dit - det var ikke vondt for post - og jeg skjøt på den flere ganger, men det ble ikke annet enn bom i bom. Til sist satte den seg for meg ved en granbuske på førti skrit. Jeg skjøt og gikk ganske sikker frem og skulle ta den opp; men da jeg kom bort til granbusken, var ingen hare å se; der lå ikke annet enn en stokk og en fille. Dagen efter gjorde jeg børsa ren, for den var uren og full av kruttslam. Mens jeg holdt på med det, kom husmannen.
"Hosdan gikk det med haran, løtnan?" spurte han og satte opp et polisk fjes.
Jeg fortalte ham historien.
"Det har vøri mange etter 'n, både bikkjer og folk, men han er inte grei å få, måtta," gjentok han hemmelighetsfull. "Di gjør rein børsa Deres; men det skal inte hjelpe stort, skal je tru; pus berget seg nok likevel."
"Men Guds død, hva er det på ferde med den haren, biter ikke krutt og bly på den?" spurte jeg.
"Det torde hende det var som Di sier," svarte han; "je kan nok si Dere det, at det er en trollhara, den rusken; men den som var oppe i går, det var bare utsendingen hans; for han går alltid realt sjøl. Men nå skal je lære Dere ei rå: ta en orm - je skal finn en til Dere je - og pisk 'n inn i børsepipa og skyt 'n ut, og prøv så om det biter med krutt og bly."
Dette gjorde jeg; han skaffet meg en levende orm, som vi truet inn i børsepipen; jeg skjøt den ut mot låveveggen; og merkelig nok, det var ikke annet å se av den enn en våt flekk.
Noen dager efter gikk jeg opp på Sukkestadmoen. Det var tidlig en morgen. Hundene var knapt sloppet, før haren var på benene. Denne gang var det ikke støt og glefs, det gikk i full los, og haren hadde ikke gått en halv time, før den kom dansende nedover sletten like mot meg. Jeg la til kinnet og skjøt. Den falt på flekken, og det var en stor gammel ramler, full av arr og skrammer; den hadde ikke mer enn halvannet øre." -
"Slik en hara her je au hørt om," sa Per, som hadde fulgt kapteinens fortelling med stor oppmerksomhet. "Han holdt til her i Holleia, bortimot Granbu; men dom sa han var mest kolsvart. Det var mange etter 'n og skaut på 'n, men dom fekk aldri rå med 'n før denna fandens Sara-Anders kom borti der. Han skaut 'n, for han er nå alle stan, måtta, - det var vondt å se faret etter trugene hass, for han kan aldri bie som andre folk til fuggel'n har stødd ordentlig leik."
"Det tror jeg gjerne," sa kapteinen og strøk sin knebelsbart. "Det er ikke første gang den karen går i fredlyst mark. Men si meg, var det han som skjøt den trollharen inne ved Kristiania du en gang fortalte om?"
"Å den - ja det er sant. Nei, det var en skytter innante byen som hette Brande-Lars. Di kjenner 'n visst, Di som er fra Krestjan?" sa han til meg.
Nei, jeg kjente ham ikke.
"Jaså, kjenner Di inte hannom? han bur enda i ei lita hytte under åsen straks neafor Grefsen. Je trefte 'n på Ha'land en gong han var på jakt med noen bykakser. Det var en rar skrue, men kar til å skyte. På haran skaut 'n mest aldri bom, og fuggel'n tok 'n i flukta, liksom kaftein gjør. Men så var det om den haran kaftein mente. Det fortælte han meg, og mye tel.
"Je skulle drive bikkjene for gamle Simensen på Vesletorgje - og skaffe no ferskmat," sa 'n. "Det var tre ta dom; den ene hette Rapp, og det var slik en hund at haugfolk inte hadde noen makt med 'n, for han var rau, måtta; de andre to var også bra hunder, ja gubevars vel. Så var det en Kristi himmelfarts morrå" - sa 'n - "je var oppe ved Linderudseter-Røa. Der tok han Rapp ut, og han kjørte 'n så det kvein og peip i åsen. Je tok post på en kølabonn der. Da han hadde gått en tur, så kom haran like forbi meg. Je skaut, men det var bom, og så bar det avsted i full los. Det varte inte lenge, så kom 'n att på samme flekken - han var ganske svart etter ryggen -og je skaut bom igjen.
Men hossen i dævelen henger detta i hop, vil inte de andre bikkjene slå tel, tenkte jeg ved meg," sa 'n, "for det var bare 'n Rapp som dreiv, og det gikk i ett kjør. Nei, det kan inte væra noen rektig hara. Men je vil se på 'n en gong tel fysst. Ja, så kom 'n trea gongen au, og je skaut bom, og begge de andre bikkjene var med, men hals gav dom inte. Men så forsynte je svansskruen og loddet," sa 'n."
"Hvorledes?" spurte jeg.
"Du får fortelle det, Per," sa kapteinen.
"Ja, han ville inte ut med det i fysstninga," svarte Per, "men da je hadde skjenkt 'n realt og gitt en rull tobakk, så sa 'n det til meg.
"Du skal ta bork av ei flau-rogn," sa 'n, "og forsyne svansskruen med, og så skal du skrapa tre sølvsmuler av en sølvskilling som er arva; men det må væra ta de gamle gode penga som har vøri med ute i krigen; så skal du skrapa tre fliser av veslefingneglen på den venstre handa, og så skal du ta tre byggkønn, men har du inte døm, kan du ta tre brødsmuler, og alt det skal du legge for loddet, så blir det dot, om det så var sjølve fanden du skaut på," sa 'n. "Det gjorde je den gongen ved Linderudsetra," sa 'n, "og da han kom fjerde gongen, så måtte 'n i bakken i det samma det small," sa 'n. "Det var en liten tørr hund, og han var så gammal at han var mest svart. Ja, je tok og hengte'n opp etter bakbeina i ei kronglebjørk og til åveide'n ut, men Herren forsyne meg," sa 'n, "blødde 'n inte som ei lita kvie, og bikkjene slafsa og slafsa blodet i seg nedpå bakken. Så gikk je med 'n da, men hossen je gikk, gikk je gæli, og blodet rann ta 'n; je kom fram ved den samme kronglebjørka igjen to gonger. Detta var da artig det, tenkte je," - sa 'n - "for her skulle je mest væra likså vel kjent som heme på stuegolvet mitt. Men når det er gæli, så er det gjerne reint gæli. Nå da, je får la bikkjene finne veien da, og det gjorde je; men da je kom nerover framom noen bergknauser der, så var ho gamlemor ute. Hu sto rektig frammafor no småbjørk, oppmed en liten bergknatt, med skaut på hue og skinntrøye og svart stakk, og stødde seg på en krykkjestokk og såg ut som ei kone oppe frå landet.
