Lundeætten
For en del år siden reiste jeg nordefter til Gudbrandsdalen, over Hadeland og Toten, på vestsiden av Mjøsen. På Sveen, et skifte i Biri, fikk jeg en doven hest og en noe gammelaktig, snakkesyk mann til skysskar. Ingen av delene tok jeg meg nær av. Det hadde ingen hast; Svennes, hvor jeg som vanlig aktet å prøve gjestfriheten og ta nattekvarter, kunne jeg nå i god betids, og mannens sjeldne livlighet og treffende bemerkninger om flere av bygdens folk, som jeg kjente, forsonte meg lett med hans ualminnelige snakkelyst. Dertil kom at det var en deilig vårlig aften. Solstrålene brøt glitrende og tindrende i Mjøsens flate, farvet skyene og spilte mellem det unge løv. Åsene i Fåberg, som begrenset landskapet fjernt i nord, ble mørkere og tapte seg i dype blå og fiolette toner, mens aftensolen la sin gylne glans over den rike Ringsakerbygd på fjordens østside.
Da vi var kommet et stykke forbi "Odden", fikk hesten det innfall åstanse i en bakke. Nesten rett frem for oss lå Biri kirke i noen avstand, og til venstre lenger bort på en høyde lå en gård med en mørk ås i bakgrunnen. Jeg husket ikke navnet på den og spurte om det.
"Det er Lunde," sa mannen. "Det er rart Di ikke veit det, Di som er så kjent her. Di har da visst hørt tale om "Lundeblod" og "Lundetull"; det er velkjent ord i Biri det, veit jeg."
Nei, det kjente jeg ikke til og ba ham fortelle, noe han straks var villig til.
"På det Lunde," begynte han, "har der alltid vært rare folk; de sier der har vært huldrefolk, og rent annleis har de også vært enn alle andre mennesker; derfor er "Lundeblod og Lundetull" kommet for orde her i Biri. En gang var ei kjerring på Lunde, som hette Åse. Hun blei borte i barnseng, og det låg en olderkubbe i senga istedenfor henne. Sia den tid er det blitt skikk her å sette kniver over alle dørene når ei barnsengkone får de første rier, forat der ikke skal komme trollskap til henne. Det var de underjordiske som tok henne, og de hadde vært etter henne lenge før også, for da det var festerøl for henne på Lier, tok de henne og satte henne på hue i et vasskar, men da var det så mange folk som sto ute på tråkka, at hun ikke kom til skade; og så sa det borte i bakken ved stabburet at det kom av hun ikke hadde festering. Men sia den tid går hver skarvejente, som har seg en fant, med festering.
Sønn etter denne Åse hette Dagfin, og det var en kar for seg sjøl det også. Så knapp og gjerrig var han, at det ikke var noe lag på det; når han skulle hogge ved, satte han stabben utafor kjøkkendøra og sa til fattigfolk: "Gå ikke inn, for kjerringa er så knapp og så gjerrig, du får ikke noe av henne likevel." Men det var ikke sant; Eli var ei snill kone, og en bedrøvelig ende tok det med han, for han hengte seg i ei bjørk utafor stueveggen. Stubben av den står der ennå.
Denne Dagfin hadde tre barn, og de hette Åse, Per og Amund, og Amund lever den dag i dag, men verre folk har der vel aldri vært til. Åse hun var så mager og så fæl og stygg, at hun gjerne kunne ha skremt vettet av Fanden. Hun låg nesten bestandig i ei stor kiste med lokk på, ja rittmesteren veit nok det han, for han kom en gang til å lukke på lokket, og så stakk hun ut den tørre kloa si, riktig som ei haukeklo, og slo igjen lokket midt for nesa på han. Per han var reint huldring, han gikk og stampa småveger i alle jorda sine med et grev, og reiv opp bringebærbusker og jordbærblomster, forat det ikke skulle komme folk og unger dit og sanke bær. Om sommeren gikk han mye og dreiv om på åsene og i fjellet og såg på hestene, for han kjente alle de hester som fans i bygda, og mange fra andre bygdelag og. Sjøl hadde han også alltid staute og gjeve hester, men han temte dem aldri før de ble seks, sju år gamle; da tok han dem med til skogen og hogg ned ei stor gran, spente dem for den og lot dem dra den heim, så blei de spake, må vite; og når han skulle selge hester eller kuer, hadde han også en rar skikk; han bora et hol i stallveggen og tok en dott av rumpa og slo fast med en plugg, og lot så dyret gå, så dotten blei sittende igjen; det gjorde han, forat de ikke skulle dra lykka fra garden, og hele sørveggen sitter full av plugger og tagldotter den dag i dag er.
Per Lunde gikk ofte til kjerka, men han gikk aldri inn, uten han var til alters. Mens almugen hørte gudsord, gikk han om på hestegarden og snakka med hestene. Og når der var altergang, smaug han ned i likkjelleren og satt der til andre kom fram til alteret, så kom han fram, og når han hadde nytt sakramentet, gikk han til kjellers igjen, til almugen var gått ut av kjerka. Per Lunde var mye for å tjærebre allting med; han tjærebredde seg sjøl imellom, og han tjærebredde stabbursflesket sitt og slo det fullt med skomakerpinner. Da han var død, var det et heilt stabbur etter han fullt av ull og uhekla lin, og flesk og smør, som var mange år gammalt, og så harskt og beiskt som galle; men stabburet det hadde han spikra til og lukt med ploglenker på alle kanter. Ja, han var riktig en rar kar den Peren, for en gang mens gamlelensmannen levde, kom han til han og ga han en hestesko til ferskmat. Han døde da, men han døde ikke noen udød, som folk trudde. Etter han fikk Amund garden, og han lever ennå. Han er den likeste av dem, for han har vært ute blant folk og tent som dragon for Bratter. Det er en stor, svær, feit mann, men han er så blass i ansiktet som et lik. Han er nå litt rar han også, for en gang rittmesteren kom på visitering, paraderte Amund på garden med en fôrtapp under armen istedenfor furasjerlue, og så var han så slem etter brennevin, han drakk et par potter om dagen, sa de. Her et år begynte han å drikke rødvin, men det holdt han snart opp med, for han syntes den var for sur. Nå drikker han fire potter kaffe om dagen, og dessimellom ligger han på badstua og heter den og tuller seg inn i skinnfeller. Om sommeren kler han varmen ute, for jo varmere det er, dess flere trøyer tar han på.
Men så var det gamle Åse Lunde. Lang tid etter at hun var blitt borte, gikk Hans Sigstad og leitte etter hestene sine på Sigstadmoene; men før han visste hvorledes det var, så kom han ved domsteinene, og der var han inne ensteds som han aldri hadde sett før, og det var så gildt der liksom på et slott. Der gikk ei kjerring og stelte, og henne syntes han at han skulle kjenne, men han kunne ikke huske hvor han hadde sett henne.
"Kjenner du ikke meg, du?" sa hun.
"Jo, jeg synes nok jeg skal kjenne deg," svarte han.
"Ja, jeg er Åse Lunde, som blei borte i barnseng," sa hun. "Jeg kjente deg vel, da du var en smågutt, og her har jeg vært sia den tid. Hadde de bare ringt litt med kjerkeklokkene den gangen jeg blei borte, så hadde jeg sloppet herfra; for jeg hadde alt det ene beinet over hafella, men så holdt de opp, og jeg måtte tilbake igjen. Du går og leiter etter hestene dine du," sa hun, "men jeg skal si deg det at mannen min og grannene hans de kjører med dem hvert øyeblikk, og det kommer av at guttene dine slår etter hestene med bikselet, når de slipper dem. Men nå kommer mannen min snart heim, og treffer han deg her, så farer du ille."
Sigstaden gikk og fann hestene sine straks etter. Sia har ikke noen hverken hørt eller spurt Åse Lunde; men er hun ikke død, så lever hun vel ennå og bur i huldreslottet ved domsteinene på Sigstadmoen." - Skyggene steg lenger og lenger frem over Birisiden og Mjøsen; aftenens svalhet hvilte over egnen. Vinden kom og suste og hvisket i trærnes kroner og bar med seg bud og hilsen fra den blomstrende hegg og alle markens og skogens duftende blommer til fuglene, som nyss var kommet hjem fra Syden, og nu satt bak løvet og drømte om de deilige eventyr, de hadde opplevd på sine reiser i Grekenland og Marokko.
Det siste stykke av veien gikk hurtig. På Svennes fikk jeg bekreftelse på riktigheten av, at Per Lunde hadde gitt gamlelensmannen en hestesko til ferskmat, plugget sine hester fast ved halen i stallveggen, når han skulle selge dem, og i det hele på troverdigheten av min skyssgutts fortellinger.
En aften ved Andelven
"Dud og pine, det er den bau ideal av en skotske urretelv," sa en ung brite, en bekjent jeg hadde truffet i Eidsvollsbakken, og som jeg fulgte ned til Andelven i Bårlidalen, hvor han ville fiske. "Her må vi få urret," fortsatte han, "men elven er ikke så klar, som den skudd være; den skudd være så klar som kristall; og ser De hvilket sjeneri det er her, for når jeg fisk' jeg ser ikke efter fisk alene, men på hvert maleriske tre der speile seg i elven, på hver flye der flive, jeg hør' efter hver fugl der singe."
Mens han i et slikt sprog vedble å tolke sin begeistring for naturen og satte stangen sammen, kastet jeg meg ned i det duftende gresset med min sigar. Rundt om meg i bakken blomstret spireaer, skabioser, blåklokker, nardus og den røde, yppige geiterams. Over meg vaiet bjerkenes svevende grener, nede ved elven tittet forglemmegeier frem mellem frodig voksende stargress, som også i yppigste fylde dekket noen store stener ute i elven. Her strømmer den stri mellem stener og klipper, men vender seg også forbauset over sin egen vilterhet om i en bakevje for å betrakte sitt forandrede fysiognomi - den ellers så stille og vennlige Andelv.
På den andre siden hever det seg en høyde dekket med or, hvitstammede bjerker og mørke graner. Under dem fins skyggefulle mosdekte hvilesteder, hvis svalhet, fred og ro bare den kan fatte som en het sommerdag i le av disse trær har lyttet til fuglenes søte kvitter, kveget seg ved de kjølende, duftesvangre luftninger fra elven, eller som gjennem en anonym forfatterinnes fine skildringer av disse egner har fornummet den "alfeaktige, drømmeriske duft, som hviler derover."
Nedenfor, på broen sto et par jenter og så med en blanding av nysgjerrighet og forundring på den selsomme fiskeren og hans kunstige sving med stangen. Der ligger en ubeskrivelig ynde i disse svingninger av en fin og velproporsjonert stang i en øvet fluefiskers hånd. Som et blink farer snøret gjennem luften og drysser glimtrende vannstøv i sitt tilbakesving, bukter seg igjen som en slange eller ruller ut som et hjul bortover elven; stangen bøyer seg som et siv i sirlige buer, mens fiskeren, halvveis skjult mellem stenene, svinger den behendig i sin fremstrakte høyre.
Mens han skritt for skritt flytter seg ned langs elven, lå jeg og blåste tobakkskyer mot den blå himmel opp i myggsvermenes aftendans, og lyttet til klangen av ljå, til fossesuset og fuglekvitteret, som tok til i styrke eftersom aftenen ble svalere. Av den halvt drømmende tilstand dette hadde satt meg i, ble jeg vekket ved et klart "godaften"!
En middelaldrende bondekone sto med en bunding i hånden nede på stien og så med forundring på fiskeren og på stangens raske bevegelser.
Jeg hilste igjen, og så sa hun halvt spørrende: "Han fisker nok med fly han der? Tro jeg tør gå forbi?"
"Det tør du nok; når du går nær inn til fiskeren, så er det ikke farlig. Men si meg, hvor er du fra?" spurte jeg; for både i vesen og tale var det noe usedvanlig for hennes stand.
"Jeg bor i en liten stue oppå Åshøyden, østenfor Vorma," svarte hun.
"Så heter du sikkert Anne Marie og har vært barnepike i prestegården, ikke sant? Jeg har hørt tale om alle eventyrene og historiene dine."
"Ja så, har han det, så er han vel kjent med noen fra prestegården da? Hvem er han da, med forlov å spørre?" sa hun.
Jeg gjorde rede for det og ba henne så om å fortelle meg noe, "helst noe om hulder"; for jeg visste hun var vant med slike anmodninger, så at jeg ikke behøvde å gå de vanlige omveier eller være redd for noe avslag på en likefrem anmodning.
"Det torde være farlig å tale om huldra så sent," sa hun leende, "for hun er gjerne ute i kveldingen og i solrenningen, men dersom han ikke blir redd, så skal jeg nok fortelle."
"Fortell, fortell," sa jeg, "jeg er ikke redd for det som verre er, langt mindre for huldren eller de usynlige."
"Det var et stort bryllup i en gård ensted," begynte hun, "og til det bryllupet skulle en husmann. Rett som han gikk over en aker, så fant han en melkesil, slik en som de gjør av kurumper. Den så ikke annerledes enn som en brun tue. Han tok den opp, for han tenkte det kunne være slått ut, og ville gi den til kjerringen sin til å vaske kjørrel med. Men da han kom frem i bryllupsgården, var det som om ingen så ham. Alle de andre hilste brud og brudgom på, snakket med dem og skjenket dem også, men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkemesteren og ba de andre gå til bords, men ham ba han ikke, og han fikk ingenting; for selv ville han ikke sette seg inntil bordet, når ikke noen ba ham. Så ble han arg og tenkte: "Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden der ikke er noen som bryr seg om meg."
Da han kom hjem, så sa han: "God kveld, her er jeg igjen."
"Jesu navn, kommer du igjen nå da?" sa kjerringen.
"Ja, der var ingen som brydde seg om meg eller ville less se meg," sa mannen, "og når de ikke aktet meg så meget, så synes jeg ikke jeg hadde noe der å gjøre."
"Men hvor er du henne? Jeg hører deg jo, men jeg kan ikke se deg," sa kjerringen.
Mannen var blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.
"Hva er det for snakk, ser du meg ikke? Er du også blitt galen?" sa han. "Der har du en gammel hårsil jeg fant borte på jordet," sa han, og kastet den på benken. Da så hun ham, men med det sammen var huldrehatten borte, for han skulle bare ha lånt den. Så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen, og gikk til bryllups igjen. Da tok de gildt imot ham, og han fikk både skjenk og sete ved bordet." -
"Om jeg fant en slik hatt, Anne Marie," sa jeg, "skulle jeg holde den mere i ære; skjønt Vårherre har gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, skulle jeg nok undertiden ønske å gjøre den ganske usynlig."
"Ja, det var sant," svarte Anne Marie og lo. "Det syntes guttene på Nordstrand også; det var sønnene der, Kristoffer og Torvald, som fikk begge jentene på Råholt siden. De hadde slik lyst til å komme til Råholt, så ingen så dem, og derfor ville de gjerne låne seg en huldrehatt. Nå visste de det var et stort tre oppe i Strandsåsen hvor der var underjordiske; for trollfolket hadde lånt både øl og annet, og da ble spannet satt der til dem; og der sto det igjen, når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at de skulle ha med seg et svart lam eller en svart katte og gå dit tre torsdagskvelder i rad og be: "Kjære la meg få lånt den gamle bestefarshatten, så skal du få en svart katte for lånet." De fikk seg da en svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder og ba om den gamle bestefarshatten, men den tredje kvelden kom det ut en så stor og stygg, at de tok benene fatt: "Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt; der har du katta likevel," skrek de, kastet katten og fløy hodestups utover berget." -
"Til frieri å være syns jeg ikke det var meget hjertelag i de karene, Anne Marie," sa jeg; "for en slik hatt var da verdt å våge litt."
"Det kan I ha rett i," svarte Anne Marie; "men siden vi taler om frieri, så skal jeg fortelle om en underjordisk som de sa fridde til en jente her i bygden. Det var på Haverstad. Den tid jeg var blitt gift, var der slik en vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og fridde til, han bodde ved kirken og hadde sett henne en gang hun spiste av et tre i prestejordet; han kom bestandig om natten, og hver gang han var der, var hun så usigelig redd. Dette fortalte hun kjerringen der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne, men hun var så usigelig redd. Kjerringen rådet henne å fyre over sengen med svovel. Da han kom, hadde hun ikke fått gjort det enda, men så ba hun ham komme igjen neste torsdagskveld og ta med seg en god venn, om han hadde en, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun - for å bli kvitt ham.
Om torsdagskvelden kom han til sundet og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han kom ikke så snart som frieren syntes, og så fikk han en øredask, så han tullet bortover marken, og da var han alt igjennom bommen, og sundmannen hørte det kjørte så fykende nordetter, men han så ingen.
Da han kom frem, hadde Mari fyrt over sengen med svovel, og så måtte han sitte på en stol. Han ba henne følge med seg hjem og ville gi henne gulluret, men hun torde ikke ta imot det, for hun var så usigelig redd.
"Ja, jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg," sa han til sist, "det er Inger Margrete; men det skal hun komme til åunngjelde dyrt."
Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde hengt ham, eller at han var skyld i det i det minste. Og den samme aften som dette skjedde, så Ingebret Prestegården fem rever, som danset om den rabben han hengte seg på.
Vi bodde på Nøtterhaugen den tid, og jeg og mannen min vi var ute og lydde den kvelden hun hadde sagt han skulle komme og hente henne; for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte ingenting."
Mens hun ennu fortalte, kom en mann bortover stien; de raske fottrinnene forekom meg så kjent. Før jeg kunne se hvem det var, ropte han:
"God aften A-! Og sir John - og Anne Marie! Nå, hun har visst fortalt Dem eventyr. God aften, mine herrer. Men fisker De med flue her, sir John? Her er ikke annet enn gjedde."
"Det trudd' jeg straks," svarte sir John meget selvklok; "den elv så meg så suspicious ut, er det ikke sant, A -, og når her er gjedde," vedble han, "er her ikke urret, for den eter både ham og ditt og dætt og den ændre."
Den fremmede var en kjenning fra hovedstaden, og vel inne i alle forhold her oppe. Han rådet meg til å besøke Anne Marie hjemme i stuen hennes, som han viste meg imot himmelranden i en uthugning i barskogen oppe på øståsen. Neste dag gikk jeg opptil henne og fikk høre mange eventyr og sagn. Og da Anne Maries eget forråd var oppbrukt, viste hun meg til Per Graver som et uuttømmelig skattkammer.
Mestermø
Det var en gang en konge; han hadde flere sønner, jeg vet ikke riktig hvor mange det var, men den yngste av dem hadde ingen ro på seg hjemme, han ville med nød og makt ut i verden og prøve seg, og det måtte kongen da langt om lenge la ham få lov til.
Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; "når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til," sa han. "Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg."
"Jammen er det en snill husbond også," sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua. Der hang en kjel på veggen og kokte, men kongssønnen så ingen varme under. "Skal tro hva som er oppi den?" tenkte han, og dyppet hårluggen nedi; så ble hårene som de skulle være av kobber alle sammen. "Det var en snodig suppe det! dersom en smakte på den, ble en gild om truten," sa gutten, og dermed gikk han inn i det rommet som var nest ved. Der hang også en kjel på veggen og putret og kokte, men varme var det ikke under den heller. "Jeg får prøve den også," sa kongssønnen og stakk luggen nedi; så ble den som sølv. "Så dyr suppe har de ikke i min fars gård," sa kongssønnen, "men det spørs nå hvordan den smaker," og dermed gikk han inn i det tredje rommet. Der hang også en kjel på veggen og kokte, og kongssønnen fikk da hug til å prøve der også; så dyppet han luggen nedi, og så ble han så blankt forgylt at det skinte i den. "Verre og verre! sa kjerringa, hun skulle si: Ære være!" - sa kongssønnen; "men koker han gull her, skal tro hva han så koker der inne?" Det ville han da se, og gikk inn gjennom døren til det fjerde rommet. Der var ikke noen kjel å se, men hva manns datter hun var, så hadde kongssønnen aldri sett maken hennes i sine levedager før, så vakker var hun.
"Å i Jesu navn, hva vil du her da?" sa hun som satt i benken.
"Jeg har stedd meg i tjeneste her i går," sa kongssønnen.
"Gud bære deg for sted du er kommet til å tjene på da!" sa hun.
"Å, jeg synes jeg har fått en snill husbond jeg," sa kongssønnen, "han har ikke gitt meg tungt arbeide å gjøre i dag; når jeg får måket stallen, har jeg gjort fra meg."
"Ja hvordan vil du bære deg at med det?" spurte hun. "Dersom du måker som folk bruker, så kommer det ti rokoer inn for hver én du kaster ut. Men jeg skal lære deg hvordan du skal bære deg at: du skal vende rokoa opp og ned og måke med skaftet, så fyker det ut av seg selv alt sammen."
Ja, det skulle han passe på, mente kongssønnen; og så ble han sittende der inne hele dagen, for det ble snart så mellom dem at de ville ha hverandre, han og kongsdatteren - og så var vel den første dagen han tjente hos risen, ikke lang for ham, det kan en nok vite.
Men da det led mot kveld, sa hun at nå var det best han fikk måket ren stallen, før risen kom hjem, og da han kom bort i stallen, hadde han lyst til å prøve om det var riktig som hun hadde sagt, og så tok han til å måke slik som han hadde sett stallkarene hos far sin gjorde; men det kan det vel hende han måtte holde opp med, for da han hadde måket en liten stund, hadde han nesten ikke rom til å stå der. Så gjorde han som kongsdatteren hadde lært ham, han vendte rokoa og måkte med skaftet, og så var det ikke et øyeblikk før stallen var så ren som den skulle vært skurt. Da han hadde gjort det, gikk han inn igjen i den stua som risen hadde gitt ham lov til åvære i, og der gikk han opp og ned på gulvet og ga seg til å tralle og synge.
Så kom risen hjem med geitene.
"Har du måket stallen?" spurte risen.
"Ja nå er den ren og ryddig, husbond," sa kongssønnen.
"Det vil jeg se på!" sa risen, og la ut i stallen; men så var det som kongssønnen hadde sagt. "Du har visst talt med min Mestermø, for det har du aldri suget av ditt eget bryst," sa risen.
"Mestermø? Hva er det for en ting, husbond?" sa kongssønnen, han slo seg så dum som et naut, "den skulle jeg ha moro av å se."
"Å, tidsnok får du se henne," sa risen.
Den andre morgenen skulle risen ut med geitene sine igjen. Så sa han til kongssønnen at den dagen skulle han hente hjem hesten hans som gikk oppi heia, og når han hadde gjort det, kunne han hvile seg resten av dagen; "for det er en snill husbond du er kommet til, skal du vite," sa risen igjen. "Men går du inn i noen av de rommene jeg talte om i går, så vrir jeg hodet av deg," sa han, og så reiste han avsted med geiteflokken.
"Jammen er du snill husbond også," sa kongssønnen; "men jeg vil nok inn og snakke med Mestermø likevel jeg, kanskje hun likså tidlig tør bli min som din," og så gikk han inn til henne.
Hun spurte ham da, hva han skulle gjøre den dagen.
"Å, det er ikke farlig arbeid, skal jeg tro," sa kongssønnen; "jeg skal bare opp i heia etter hesten hans."
"Ja, hvordan vil du bære det at med det da?" spurte Mestermø.
"Å, det er vel ikke store kunsten å ri hjem en hest," sa kongssønnen; "jeg tenker vel jeg har ridd så frisk hest før."
"Ja, det er nok ikke så lett en sak enda å ri den hesten hjem," sa Mestermø; "men jeg skal lære deg hvorledes du skal gjøre. Når du får se den, kommer den så ild og luer fraser ut av neseborene på den, som du skulle se en tyrilyse; pass så vel på og ta bikselet, som henger der borte ved døren, og kast like i kjeften på den, så blir den så spak at du kunne styre den med en tvinnetråd."
Ja, det skulle han nok komme i hug, og så satt han der inne hos Mestermø hele dagen igjen, og de snakket og pratet både om det ene og det andre, de to, men først og sist var det nå om hvor gildt og herlig de skulle ha det, når de bare kunne få hverandre og komme vel ifra risen; og kongssønnen hadde nok glemt både heia og hesten, dersom ikke Mestermø hadde minnet ham på det, da det led mot kvelden, og sagt at nå var det best han la etter hesten, før risen kom.
Det gjorde han da, han tok bikselet som hang i kroken, og strøk opp i heia, og så var det ikke lenge før hesten møtte ham, så varmen og røde luer sto ut av neseborene på den; men så passet gutten snittet sitt med det samme den kom imot ham med gapende kjeft, og kastet munnbittet like i gapet på den, og så sto hesten så tolmodig som en lamunge, og det var ikke store saken å få den hjem på stallen da, skal jeg tro. Så gikk han inn i stua igjen og ga seg til å tralle og synge.
Så kom risen hjem med geitene til kvelds. "Har du hentet hjem hesten fra heia?" spurte risen.
"Ja, jeg har det, husbond; det var morosam hest å ri på, men jeg red like hjem og satte den på stallen likevel jeg," sa kongssønnen.
