Kjetta som var så fæl til å ete

Det var en gang en mann som hadde ei kjette, og den var så fælende stor og slem til å ete at han ikke kunne ha henne lenger. Så skulle hun til elvs med en stein om halsen; men før hun skulle avsted, fikk hun et mål mat. Kjerringa satte til henne et grautfat og et lite trau matfett. Det rev hun i seg, og satte av gårde ut gjennom glaset. Der sto mannen på låven og tresket.

"God dag, du mann i huset," sa kjetta.

"God dag, du kjette," sa mannen; "har du fått deg noe mat i dag?" sa han.

"Å, jeg har fått et lite grann, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp mannen.

Da hun hadde gjort det, gikk hun i fjøset; der satt kjerringa og melket. "God dag, du kjerring i fjøset," sa kjetta.

"God dag, er du der, du kjette?" sa kjerringa; "har du eti opp maten din?" sa hun.

"Å, jeg har eti litt i dag, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp kjerringa.

"God dag, du ku på båsen," sa kjetta til bjellekua.

"God dag, du kjette," sa bjellekua; "har du fått deg noe mat i dag?" sa hun.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjellekua og.

Så satte hun opp i heimehagen; der sto en mann og hugg lauvkjerr.

"God dag, du mann i lauvskog," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa lauvmannen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa hun, og så tok hun og åt opp lauvmannen også.

Så kom hun til en stenrøys; der sto røyskatten og tittet ut.

"God dag, du røyskatt i stenrøysa," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa røyskatten.

Da hun hadde gått litt til, kom hun til et haslekjerr; der satt trebjørnen og sanket nøtter.

"God dag, du trebjørn i busken," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa trebjørnen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende i dag," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp ekornet også.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun Mikkel rev, som gikk og lusket borti skogkanten.

"God dag, du Mikkel Snittom," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa reven.

Da hun hadde gått litt til, møtte hun en hare.

"God dag, du hoppende hare," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa haren.

Da hun hadde gått et stykke til, møtte hun en gråbein.

"God dag, du gråbein Glup," sa kjetta.

"God dag, du kjette, har du fått deg noe mat i dag?" sa gråbeinen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp gråbeinen også.

Så gikk hun til skogs, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, over berg og djupe daler, så møtte hun en bjørnunge.

"God dag, du bjørn Byksopp," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bjørnungen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bjørnungen med.

Da kjetta hadde gått et stykke til, så møtte hun binna, som rev i stubbene så fausken føk, så arg var hun for det hun hadde mistet ungen sin.

"God dag, du binne Bisk," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa binna.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp binna og.

Da kjetta kom litt lenger fram, så møtte hun selve bamsen.

"God dag, du bamse Brakar," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bamsen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så tok hun og åt opp bamsen også.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til bygds igjen; der møtte hun et brudefølge på veien.

"God dag, du brudefølge i veien," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa brudefølget.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så fór hun på dem og åt både brud og brudgom og hele følget med kjøkemester og spillemann og hester og alt i hop.

Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til kirken; der møtte hun et likfølge.

"God dag, du likfølge ved kirken," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa likfølget.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på likfølget og åt både liket og følget.

Da kjetta hadde fått til livs dette, så bar det til himmels med henne, og da hun hadde gått langt og lenger enn langt, så møtte hun månen i skyen.

"God dag, du måne i skya," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa månen.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og huskom meg, eter jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på månen og åt den opp, både med ny og ne.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, så møtte hun solen.

"God dag, du sol på himmelen," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa solen.

"Å, jeg har fått litt," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya, og huskom meg, eter jeg ikke deg og," sa kjetta, og så satte hun på solen på himmelen.

Så gikk kjetta langt og lenger enn langt, til hun kom til en bro; der møtte hun en diger geitebukk.

"God dag, du bukk på brua den breie," sa kjetta.

"God dag, du kjette; har du fått deg noe mat i dag?" sa bukken.

"Å, jeg har fått litt, men jeg er mest fastende," sa kjetta; "det var bare et grautfat og et fett-trau og mannen i huset og kjerringa i fjøset og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret og Mikkel Snittom og hoppende hare og gråbein Glup og bjørn Byksopp og binne Bisk og bamse Brakar og brudefølget i veien og likfølget ved kirken og månen i skya og solen på himmelen, og huskom meg, tar jeg ikke deg og," sa kjetta.

"Det skal vi nappes om," sa bukken, og stanget til kjetta så hun røk utover broen og fór til elvs, og der sprakk hun.

Så krøp de fram og fór hver til seg, og var like gode som før, alle de som kjetta hadde ett, både mannen i huset og kjerringa i fjøset, og bjellekua på båsen og lauvmannen i hagen, og røyskatten i stenrøysa og trebjørnen i kjerret, og Mikkel Snittom og hoppende hare, og gråbein Glup og bjørn Byksopp, og binne Bisk og bamse Brakar, og brudefølget i veien og likfølget ved kirken, og månen i skyen og solen på himmelen.

Fanden og futen

Det var en gang en fut, slik en riktig flåer av det verste slaget. En dag kom fanden og ville hente ham. "Aldri hører jeg annet," sa han, "enn at folk sier: "Gi fanden hadde den futen!" så nå får du følge med meg; og så slem er du og, så jeg tror ikke du kan bli slemmere og verre enn du er heller," sa fanden.

"Ja, vil du lye etter alt det folk snakker, så får du mer å flye etter enn du rekker," sa futen; "men er du så snill en mann at du gjør alt det folk ber deg om, så torde det hende jeg slapp denne gangen også, jeg," sa han.

Ja, futen snakket vel for seg, og fanden var nokså godlidende, så til sist ble de forlikt om at de skulle slå følge et stykke, og den først de møtte, som noen ba fanden ta, ham skulle det bli som fanden skulle ha, og så skulle futen slippe. Men hjertelig måtte det være, sa fanden.

Først kom de til en stue; der sto kjerringa og kjernet smør; men da hun så fremmedfolk, måtte hun titte ut etter dem. Imens kom den vesle stuegrisen hennes, som gikk og snuste i hver ro, og satte trynet opp i kjernen; den over ende, og grisen til å smatte på rømmen.

"Er det verre skadedyr til enn slik en gris?" skrek kjerringa. "Gi fanden hadde deg!" sa hun.

"Så ta grisen da!" sa futen.

"Tror du hun unner meg griseflesket?" sa fanden. "Hva skulle hun så ha til helgekost i vinter? Nei, det var ikke av hjertet!"

Så gikk de til de kom til en annen stue. Her hadde den vesle ungen gjort ugagn. "Rett nå er jeg lei deg," sa kjerringa, "jeg vinner ikke annet enn ågå og tørke og stelle etter den stygge ungen. Gi fanden hadde deg," sa hun.

"Så ta ungen da!" sa futen.

"Å, det er ikke av hjertet at moren banner barnet," sa fanden.

Så gikk de et stykke til; så møtte de to bønder.

"Der ser du futen vår," sa den ene.

"Gi fanden hadde 'n lys levende, den bondeflåeren!" sa den andre.

"Det var av hjertet det," sa fanden; "kom så med meg!" sa han.

Den gangen hjalp det hverken bønn eller påkallelse.

Jomfru Maria og svalen

Det var en gang en vakker sommerdag jomfru Maria satt og sydde ute i det grønne. Hun hadde lagt gullsaksen og det røde silkenøstet ved siden av seg; men rett som hun tok etter det, så var det borte. Hun lette og hun lette, og hun spurte alle trær og alle dyr, både fugl og fisk, om noen av dem hadde tatt nøstet og saksen; men de sa nei alle sammen, de hadde hverken sett det eller rørt det. Med det samme kom svalen flyvende forbi og kvitret:

"Gutter og jenter,
gutter og jenter
sitter på låven,
kysses og klappes - -
Jeg satt og så på,
ja satt og så på!"

"Det er du som har tatt saksen og nøstet!" sa jomfru Maria; "for ingen annen vimser omkring som du, både høyt og lavt, rundt hus og hjem, under sky og himmel, og i den grønne eng!"

"Jomfru Maria skylder meg, skylder meg
for saksen og silkenøstet,"

sa svalen.

"Tok jeg dem, tok jeg dem?
Det er løgn, er det!
det er det!

Er det sant,
vil jeg synke i sjø!
Gi nøstet satt i bringen
og saksen i enden
på den som tok dem, tok dem!"

"Selv sa du dommen," sa jomfru Maria, "og som du ville, skal du få det. Både nøste og saks skal du bære til merke, og om vinteren skal du ligge på bunnen av sjøer og tjern. Men fordi du løgster meg, enda du selv både løy og stjal, skal du bygge i ufred under tak og røst, og aldri komme på grønn gren."

Fra den dag flyver svalen om med den røde flekken etter silkenøstet i strupen og med saksen til stjert. Om høsten tumler den seg omkring mellom folket som arbeider på åkeren, og skyter seg ofte like inn på dem, som den ville ta farvel før den ga seg på langreis. Men den tenker ikke på å fare sydover; den skal til bunns og legge seg i vinterdvale i myrer og tjern, som jomfru Maria sa, og det gjør den vel også, dersom det er sant det folk forteller, at de finner den i hele klumper på vassbunnen.

Men svalen vil ikke være ved annet enn at den reiser bort med de andre fuglene om høsten; og det første en hører den om våren synger den:

"Om høsten når jeg reiser,
er alle husene fulle;
om våren når jeg kommer igjen,
er alle husene tomme,
hvert ett, hvert ett, hvert ett!
For kjerringene susler og skusler det bort
i skvitter og skvatter og spinnelønn,
i skvitt - skvett - skvatt!"

Fugl Dam

Det var en gang en konge som hadde tolv døtre, og dem holdt han så mye av at de måtte være omkring ham støtt; men hver middag, når kongen sov, gikk prinsessene ut og spaserte. Men en gang da kongen tok middagsluren sin, og prinsessene var ute, ble de borte med det samme og kom ikke igjen. Da ble det stor sorg over hele landet, og kongen var den som var mest sorggiven av alle. Han lot gå ut bud både i sitt rike og i fremmede, og lyste etter dem ved alle kirker og ringe etter dem med alle klokker over hele landet; men kongsdøtrene var borte og ble borte, og ingen visste hvor det var blitt av dem; så kunne de vite at de var tatt i berg.

Det varte ikke lenge før det spurtes vidt og bredt både i by og bygd, ja over mange bygder og fremmede land, og så kom ordet om det også til en konge langt borte i landene, som hadde tolv sønner. Da de fikk høre om de tolv kongsdøtrene, ba de faren om lov til å reise ut og lete etter dem. Han ville nødig gi dem lov, han var redd han aldri skulle få se dem igjen, men de gjorde knefall for kongen og ba så lenge, så til sist måtte han la dem fare likevel. Han rustet et skip til dem og satte Ridder Rød til styrmann, for han var vel kjent på sjøen.

De seilte omkring i lange tider, og var oppe i alle land de kom til, og lette og spurte etter prinsessene; men de fikk hverken hørt eller spurt dem. Nå var det bare noen dager igjen, så hadde de seilt i syv år; da ble det sterk storm en dag og slikt vær at de trodde de aldri skulle komme til land mer, og alle måtte henge i, så de fikk ikke søvn på øynene så lenge uværet sto på. Men da det led på tredje dagen, la vinden seg, og med ett ble det blikkende stilt. Alle var nå så trette etter slitet og hardværet at de sovnet på øyeblikket; men den yngste kongssønnen hadde ikke ro på seg og kunne slett ikke sove.

Mens han nå gikk fram og tilbake på dekket, kom skipet til en liten øy, og på øya løp en liten hund og gjødde og knistret mot skipet, liksom den ville ut på det. Kongssønnen gikk på dekket og lokket og plystret på hunden; dess mere gjødde og knistret den. Han syntes at det var synd den skulle gå der og sette til, han trodde den kunne være kommet fra et skip som var forlist i stormen, men han syntes ikke han kunne hjelpe den heller; han trodde ikke han var i stand til å sette ut båten alene, og de andre sov så godt at han ikke ville vekke dem bare for en hunds skyld. Men været var blankt og stilt; så tenkte han: du får likevel i land og frelse hunden; så prøvde han å sette ut båten, og det gikk lettere enn han hadde trodd. Han rodde i land og gikk opp til hunden, men hver gang han grep etter den, sprang hunden unna, og slik holdt det ved til han kom inn i et slott, før han visste ordet av det. Der gjorde hunden seg om til en vakker prinsesse, og i benken satt en mann så stor og stygg at kongssønnen ble rent fælen.

"Du har ikke bo å bli redd," sa mannen - enda reddere ble kongssønnen da han hørte målet hans - "for jeg vet vel hva det er du vil: det er tolv prinser av dere, og dere leter etter de tolv prinsessene som ble borte. Jeg vet nok hvor de er henne, de er hos husbonden min; der sitter de på hver sin gullstol og lysker ham, for han har tolv hoder. Nå har dere seilt i syv år, men dere kommer til å seile i syv år til før dere finner dem. Du kunne gjerne bli her du," sa han, "og få datter min; men først må du slå ham i hjel, for han er en streng herre mot oss. Men prøv nå om du kan svinge sverdet," sa trollet.

Kongssønnen tok fatt i et gammelt, rustent sverd som hang på veggen, men han kunne snaut rugge det.

"Så får du ta deg en slurk av denne flasken," sa trollet.

Da han hadde gjort det, kunne han rugge det, og da han hadde tatt én til, kunne han løfte det, og da han hadde tatt enda én, kunne han svinge sverdet så lett som en bakstefløy.

"Når du nå kommer ombord," sa trollprinsen, "så må du gjemme sverdet vel i køyen din, så Ridder Rød ikke får se det; han er vel ikke god for åsvinge det, men han vil enda bli hatsk på deg og stå deg etter livet. Når syv år er omme på tre dager nær," sa han videre, "så går det like ens som nå: det kommer et sterkt vær over dere med storm, og når det er over, blir dere søvnige alle sammen; da må du ta sverdet og ro i land, så kommer du til et slott, og der står alle slags vakter, både ulver og bjørner og løver; men du skal ikke være redd dem, for de faller deg til fote alle sammen. Men når du kommer inn i slottet, så ser du han sitter i et staselig kammers, gild og grom; men tolv hoder har han, og prinsessene sitter på hver sin gullstol og lysker hver sitt hode. Og det arbeidet kan du nok vite de ikke synes om. Så må du skynde deg og hugge av det ene hodet etter det andre; våkner han og får se deg, så sluker han deg levende."

Kongssønnen gikk ombord med sverdet, og det han hadde fått visst, kom han vel i hug. De andre lå og sov enda, og han gjemte sverdet i køyen sin, så hverken Ridder Rød eller noen av de andre fikk se det. Nå tok det til åblåse igjen, og han vekket dem og sa han syntes det lignet ingen ting at de lå og dro seg lenger, nå da det var slik god vind. Det var ingen som merket at han hadde vært borte.

Da nå de syv årene var omme på tre dager nær, så gikk det som trollet hadde sagt. Det kom hardvær og storm som varte i tre dager, og da det var over, ble de søvnige etter alt slitet og la seg til å sove alle sammen; men den yngste kongssønnen rodde til land, og vaktene falt ham til fote, så han kom fram til slottet. Da han kom inn i kammerset, satt stortrollet og sov, som trollprinsen hadde sagt, og de tolv prinsessene satt hver på sin stol og lysket hver sitt hode. Kongssønnen vinket til prinsessene at de skulle flytte seg av veien; men de pekte på trollet, og vinket til ham at han skulle gå sin vei og ha seg bort; men han holdt ved å gjøre miner til dem at de skulle flytte seg unna, og så skjønte de at han ville frelse dem, og flyttet seg bort så stilt de kunne, den ene etter den andre, og like så fort hugg kongssønnen hodene av trollkongen, så blodet til sist flømmet som en stor bekk.

Da trollet var drept, rodde han ombord igjen og gjemte sverdet; nå hadde han gjort nok, syntes han, og da han ikke rådde med å få liket av veien alene, så var det ikke for mye, mente han, om de hjalp til litt de andre også. Han vekket dem og sa det var skam slik de lå og dro seg, nå hadde han funnet kongsdøtrene og frelst dem fra trollet. De andre lo av ham og sa at han nok hadde sover like godt som de og vel så det, og drømt at han var slik kar; dersom noen skulle frelst prinsessene, var det nok rimeligere at en av dem hadde gjort det. Men den yngste kongssønnen sa hvordan alt var gått til, og så fulgte de med i land da; først fikk de se blodbekken, og så slottet og de tolv hodene og prinsessene; da så de han hadde sagt sant, og nå hjalp de til med å kaste hodene og kroppen på sjøen. Alle var de nå glade; men ingen var gladere enn kongsdøtrene, som slapp å sitte og lyske trollet hele dagen. Av alt det gull og sølv og de kostbare ting som var der, tok de med seg så mye som skipet kunne føre, og så gikk de ombord alle sammen, både prinsene og prinsessene.

Men da de hadde kommet et stykke ut på sjøen, sa kongsdøtrene at i gleden hadde de glemt gullkronene sine; de lå i et skap, og dem ville de gjerne ha med. Da ingen andre ville hente dem, sa den yngste kongssønnen: "Å ja, jeg har nå våget såpass før, så jeg kan vel reise etter gullkronene også, bare dere vil ta ned seilene og vente til jeg kommer igjen." Ja, det skulle de. Men da han hadde kommet så langt bort at de ikke så mer til ham, sa Ridder Rød, som gjerne ville være den fornemste selv og ha den yngste kongsdatteren, at de kunne ikke nytte å ligge stille og bie på ham, for det kunne de nok vite at han aldri kom igjen; de visste, sa han, at kongen hadde gitt ham - Ridder Rød - makt og myndighet, så han seilte når han ville, og de skulle si at han hadde frelst prinsessene, og var det noen som sa noe annet, skulle han miste livet. Prinsene torde ikke gjøre annet enn det som Ridder Rød ville, og så seilte de.

Imens rodde den yngste kongssønnen i land og gikk opp i slottet; han fant skapet med gullkronene i, trælet og dro på det til han fikk det ned i båten; men da han kom der han skulle se skipet, var det borte. Da han nå slett ikke så det på noen kant, så kunne han nok skjønne hvordan det hadde gått til; å ro etter kunne nå ikke nytte, og så snudde han og rodde til lands igjen. Han var nok redd for å være alene om natten i slottet; men det var ikke annet hus å få, og så skjøt han hjertet opp i livet, låste alle dører og porter i lås, og la seg på et rom der det sto en oppredd seng. Men redd var han, og reddere ble han da han hadde ligget en stund, og det tok til å knake og brake i vegger og tak, som hele slottet skulle revne. Med ett dusket det ned ved siden av sengen som et høylass. Så ble det stille igjen; men han hørte en røst som ba ham ikke være redd, og sa:

"Jeg er Fugl Dam,
og jeg skal hjelpe deg fram.

Med det første du våkner i morgen, må du gå på stabburet etter fire tønner rug til meg, det må jeg ha til livs til dugurds; ellers kan jeg ikke gjøre noe."

Da han våknet, fikk han se en urimelig stor fugl, som hadde en fjær i nakken så svær som en halvvoksen bjelkegran. Kongssønnen gikk nå på stabburet etter fire tønner rug til Fugl Dam, og da han hadde satt til livs dem, ba han kongssønnen at han skulle henge skapet med gullkronene på den ene siden av halsen på ham, og ta så mye gull og sølv som kunne veie likt imot, og henge på den andre siden, og så fikk han selv sette seg opp på ryggen og holde seg vel fast i nakkefjæren.

Så bar det avsted gjennom luften så det suste, og det varte ikke lenge før de fór forbi skipet. Kongssønnen ville vært ombord etter sverdet, for han var redd noen skulle få se det, og det hadde trollet sagt ingen måtte; men Fugl Dam sa at det fikk være med det nå. "Ridder Rød får vel ikke se det," sa fuglen; "men kommer du ombord, så står han deg etter livet, for han ville gjerne ha den yngste prinsessen; men henne kan du være trygg for, hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen hver natt."

Langt om lenge kom de til trollprinsen, og der ble kongssønnen så vel mottatt at det ikke var måte på det. Trollprinsen visste ikke alt det gode han ville gjøre ham fordi han hadde slått i hjel husbonden hans og gjort ham til kongen; han hadde gjerne gikk ham datter sin og det halve land og rike. Men han hadde nå fått slik godhet for den yngste av de tolv kongsdøtrene at han aldri hadde ro på seg, men endelig ville avsted den ene gangen etter den andre. Trollet ba ham være rolig enda en stund, og sa de hadde nesten syv år å seile før de kom hjem. Om prinsessen sa trollet det samme som Fugl Dam: "For henne kan du nok være trygg; hun legger et nakent sverd fremfor seg i sengen. Og hvis du ikke tror meg," sa trollet, "så kan du gå ombord når de seiler fremom her, og se etter og hente sverdet; det må jeg så ha igjen likevel."

Da de seilte forbi, hadde det igjen vært uvær, og da kongssønnen kom ombord, sov de alle sammen, og hver prinsesse lå med sin prins; men den yngste lå alene, med et nakent sverd fremfor seg i sengen, og på gulvet fremfor sengen lå Ridder Rød. Kongssønnen tok sverdet og rodde i land igjen, uten at noen av dem merket han hadde vært ombord.

Men enda var ikke kongssønnen rolig, og han ville ofte avsted, og da det endelig led mot slutten av de syv årene, og det bare var som en tre uker igjen, sa trollkongen: "Nå kan du gjøre deg i stand til å reise, siden du ikke vil bli hos oss; du skal få lånt jernbåten min, som går av seg selv bare du sier: Båt, gå fram! I båten er det en jernklubbe, og den jernklubben skal du lette på, når du får se skipet like foran deg, så får de slik bør at de glemmer å se etter deg; når du kommer på siden av skipet, skal du lette på jernklubben igjen, så blir det en slik storm at de nok får annet å gjøre enn kikke etter deg; og når du er forbi dem, skal du lette på klubben tredje gangen; men du må alltid legge den varlig ned igjen, ellers blir det slikt et vær at dere forgår, både du og de. Når du så er kommet til lands, har du ikke nødig å bry deg om båten; skyv den bare ut og vend den, og si: Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!"

Da han reiste, fikk han så mye gull og sølv og så mye annet gildt, og klær og linnet som trollprinsessen hadde sydd til ham i all denne tiden, så han var mye rikere enn noen av brødrene sine. Han hadde ikke før satt seg i båten og sagt: "Båt, gå fram," så gikk båten, og da han fikk se skipet rett fremfor seg, lettet han på klubben; så fikk de slik bør at de glemte å se etter ham. Da han var på siden av skipet, lettet han på jernklubben igjen, og da ble det slik en storm og slikt vær at hvite skummet sto rundt skipet, og sjøene slo over dekket, så de nok hadde annet å gjøre enn kikke etter ham; og da han kom fremom dem, lettet han på klubben tredje gangen, og så fikk de så rundelig nok å gjøre at de slett ingen tid hadde til å se etter hva det var for en. Han kom i land lenge, lenge før skipet, og da han hadde fått alt sitt ut av båten, skjøv han den ut igjen, vendte den om og sa. "Båt, gå veien hjem, som du gikk den fram!" og så gikk båten.

Selv kledde han seg ut som sjømann, og gikk opp i en ussel stue til en gammel kjerring; henne bilte han inn at han var en stakkars matros, at han hadde vært på et stort skip som hadde forlist, og at han var den eneste som var blitt frelst; og så ba han om hun ville låne ham hus for seg og de tingene han hadde berget.

"Bære meg," sa konen, "jeg kan nok ikke la noen få hus; du ser hvordan det er her; jeg har ikke noe å ligge på sjøl, og enda mindre noe å la andre ligge på."

"Ja, det er det samme," sa sjømannen; når han bare fikk tak over hodet, så fikk det være det samme hvordan han lå; hus kunne hun da ikke nekte ham, når han ville ta til takke slik som hun hadde det.

Om kvelden flyttet han inn sakene sine, og han hadde ikke fått dem inn, før kjerringa, som gjerne ville høre nytt å renne med, tok på å spørre hva han var for en, hvor han var fra, hvor han hadde vært henne, hvor han skulle hen, hva det var han hadde med seg, hva ærend han reiste i, og om han ikke hadde hørt noe til de tolv prinsessene som var blitt borte for mange herrens år siden, og enda mye annet, som det skulle god tid til åtale om, og regne opp. Men han sa han var så skrøpelig og hadde så vondt i hodet av det fæle været som hadde vært, at han ikke visste greie på noen ting. Hun måtte endelig la ham ha ro noen dager, til han hadde kommet seg etter alt det han hadde hatt å stå i, så skulle hun få vite alt hun ville, og mer til. Dagen etter tok kjerringa igjen til å spørre og grave, men sjømannen hadde ennå slik verk i hodet etter været at han ikke visste greie på noe; men rett som det var, så lot han likevel falle et ord om at han nok visste litt om kongsdøtrene. Straks fór kjerringa av gårde med det hun hadde fått vite, til alle de sladrekjerringene som i grenda fans, og nå kom den ene rennende etter den andre og spurte nytt om kongsdøtrene, om han hadde sett dem, om de kom snart, om de var på veien, og mere slikt. Han ga seg enda for at han hadde vondt i hodet etter været, så han ikke kunne greie alt; men så mye sa han, at var de ikke blitt borte i det harde været som hadde vært, så kom de om en fjorten dagers tid, eller kanskje før; men han kunne ikke si om de var i live ennå, for han hadde ikke sett dem, men det kunne gjerne være de hadde gått til bunns siden.

En av kjerringene fór til kongsgården med dette, og sa at det bodde en sjømann i stua hos den og den kjerringa, han hadde sett prinsessene, og de kom nok om en fjorten dagers tid, eller kanskje åtte. Da kongen hørte dette, sendte han bud på sjømannen, at han skulle komme og fortelle ham det selv.

"Jeg ser ikke slik ut," sa matrosen, "jeg har ikke klær så jeg kan komme fram for ham." Men kongens ærendssvenn sa at han endelig skulle komme; kongen ville og måtte tale med ham enten han var slik eller slik, for ennå hadde det ingen vært som hadde kunnet gi ham noen melding om prinsessene.

Ja, så måtte han i vei til kongsgården og kom inn til kongen, som spurte om det var sant han hadde sett noe til prinsessene.

"Ja, det har jeg," sa sjømannen; "men jeg kan ikke vite om de lever ennå, for da jeg så dem, var det slikt vær at vi forliste; men hvis de er til ennå, kommer de nok om en fjorten dagers tid, og kanskje før."

Da kongen hørte det, ble han nesten ute av seg av glede, og da det led mot den tiden som sjømannen hadde sagt de skulle komme, dro kongen imot dem ned til stranden i full stas, og det var stor glede over hele landet da skipet kom med prinsessene og prinsene og Ridder Rød; men ingen var gladere enn den gamle kongen, som hadde fått igjen døtrene sine.

Alle de elleve eldste prinsessene var glade og lystige; men den yngste, som skulle ha Ridder Rød, hun gråt og var sorgfull støtt. Kongen syntes ille om dette, og spurte hvorfor hun ikke var munter og lystig, hun som de andre prinsessene; hun hadde da ingenting å være sturen for, nå som hun hadde sloppet fra trollet og skulle få en mann som Ridder Rød. Men hun torde ikke si noe, for Ridder Rød hadde sagt at han ville ta livet av den som fortalte hvordan det hadde gått til.

Men en dag da de holdt på å sy på bryllupsstasen, kom det inn én i en stor matroskjole, med et kremmerskap på ryggen, og spurte om prinsessene ikke skulle handle stas av ham til bryllupet; han hadde så mange rare og kostelige ting, både av gull og sølv. Jo, det kunne nok hende det. De så på stasen, og de så på ham, for de syntes de dro kjensel både på ham og mange av tingene han hadde.

"Den som har så mye gildt," sa den yngste prinsessen, "har visst noe som er enda gildere, og som kunne passe enda bedre for oss."

Det kunne nok være, sa kremmeren.

Men de andre hysset på henne, og ba henne minnes hva Ridder Rød hadde truet med.

En stund etter satt prinsessene ved vinduet en dag, og så kom kongssønnen igjen med den store matroskjolen på seg og skapet med gullkronene på ryggen. Da han kom inn i storstuen i kongsgården, lukket han opp skapet for prinsessene, og da de kjente igjen hver sin gullkrone, så sa den yngste: "Jeg synes det er rett at den som har frelst oss, får den lønn han har fortjent, og det er ikke Ridder Rød, men han som kom med gullkronene våre - ham har frelst oss." Da kastet kongssønnen av seg matroskjolen, og sto der mye gildere enn alle de andre; og så lot den gamle kongen Ridder Rød avlive. Nå ble det først riktig glede på kongsgården; hver tok sin, og så ble det bryllup så det hørtes og spurtes over tolv kongeriker.