Det var engang en mann som skulle reise til skogs etter ved. Så møtte han en bjørn.
"Kom med hesten, ellers slår jeg ihjel alle sauene dine til sommeren," sa bjørnen.
"Å trøste og bære meg heller!" sa mannen, "det finst ikke vedpinnen hjemme; du får da la meg kjøre hjem et lass ved, ellers fryser vi rent ihjel; jeg kommer igjen med hesten til deg imorgen."
Ja, det skulle han få lov til, det ble de forlikte om, men dersom han ikke kom igjen, så skulle han miste alle sauene sine til sommeren, sa bjørnen.
Mannen fikk veden på og ruslet hjemetter, men han var ikke mye glad i det forliket, kan en nok vite. Så møtte han en rev.
"Hva er det du er så sturen for?" spurte reven.
"Å, jeg møtte en bjørn oppi her," sa mannen, "og ham måtte jeg love han skulle få hesten min imorgen ved dette leite, for fikk han ikke den, sa han, så ville han rive i hjel alle sauene mine til sommeren."
"Pytt ikke verre," sa reven. "Vil du gi meg den feiteste bukken din, skal jeg nok fri deg for det, jeg."
Ja, det lovte han, og det skulle han holde også, sa mannen.
"Når du kommer til bjørnen med hesten din imorgen," sa reven, "så skal jeg kaue oppi ura her jeg, og når så bjørnen spør hva det er, skal du si det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden, - og siden får du hjelpe deg sjøl."
Neste dagen reiste mannen ut, og da han traff bjørnen, la det til å kaue oppi ura.
"Tsju, hva er det?" sa bjørnen.
"Å, det er han Per skytter, som er den beste skytteren i verden," sa mannen. "Jeg kjenner 'n på målet," sa han.
"Har du sett noen bjørn oppi her, Erik?" ropte det borti skogen.
"Si nei!" sa bjørnen.
"Nei, jeg har ikke sett noen bjørn," sa Erik.
"Hva er det som står attmed sleden din da?" ropte det borti skogen.
"Si det er en gammel tyrilåg," hvisket bjørnen.
"Å, det er bare en gammel tyrilåg," sa Erik.
"Slike tyristubber bruker vi ta og velte på sleden hos oss," ropte det borti skogen; "orker du ikke, skal jeg komme og hjelpe deg."
"Si du hjelper deg sjøl, og velt meg på sleden," sa bjørnen.
"Nei, takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen og veltet bjørnen på sleden.
"Slike tyristubber bruker vi gjure på hos oss," ropte det borti skogen. "Vil du ha hjelp?" spurte det.
"Si du hjelper deg sjøl, og gjur meg fast du," sa bjørnen.
"Nei takk, jeg hjelper meg nok sjøl," sa mannen, og ga seg til å gjure fast bjørnen med alle de rep han hadde, så den ikke kunne lee på en labb engang.
"Slike tyristubber bruker vi hugge øksa i hos oss, når vi har gjurt dem fast," ropte det borti skogen; "for så styrer vi bedre i de store bakkene," sa det.
"Lat som du hugger øksa i meg du," hvisket bjørnen.
Så tok mannen øksa og kløvde skallen på bjørnen så den lå død på flekken, og han og reven var venner og vel forlikte; men da de kom bortimot gården, sa reven: "Jeg kunne nok ha hug til å følge deg inn, men jeg liker ikke bikkjene dine. Jeg får bie her til du kommer med bukken; ta bare en som er bra feit."
Ja, det lovte mannen, og takket til for hjelpen. Da han hadde satt inn hesten, gikk han bortover til sauehuset.
"Hvor skal du hen?" spurte kjerringa hans.
"Å, jeg skal bort i sauehuset og hente en feit bukk til den snille reven som frelste hesten vår," sa mannen, "for jeg har lovt ham det."
"Det skulle pokkeren gi den tjuereven noen bukk," sa kjerringa. "Hesten har vi jo, og bjørnen attpå, og reven har visst stjålet flere gjess fra oss enn bukken er verd, og har han ikke gjort det, så kan han gjøre det," sa hun. "Nei, ta et par av de sinteste bikkjene i sekken din og slipp etter 'n du, så blir vi kanskje kvitt den tjuveradden," sa kjerringa.
Det syntes mannen var et godt råd, og tok to sinte røde hunder, puttet dem i sekken og dro avsted med.
"Har du bukken?" sa reven.
"Ja, kom og ta den," sa mannen, han løste opp sekkebåndet og slapp hundene på ham.
"Huff!" sa reven og gjorde et hopp; "det er sant, som de sier for et gammelt ord, at vel gjort blir ille lønnet, og nå jeg ser det er sant også, at frende er frende verst," sa han, - han så de røde hundene satte etter ham.
Hårslå, som aldri ville hjem gå
Det var engang en kjerring som hadde en gutt og en geit. Gutten hette Espen, og geita kalte de Hårslå. Men det var ikke riktig venner og vel forlikte de to; for geita var ugrei og vrang, så som geiter er, og aldri ville hun hjem gå til rette kveldsvordstid.
Så var det en dag Espen var ute og skulle ha henne hjem, og da han hadde gått en stund, så han Hårslå høyt, høyt oppe i en berghammer.
"Kjære mi Hårslå, Hårslå! Du kan ikke lenger i hammaren stå, nå må du hjem gå; det er rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat," sa han.
"Nei," sa Hårslå, "ikke før jeg har pillet den tua og den tua og den tua og den tua!"
"Ja, så klager jeg på deg til mor," sa gutten.
"Du kan det, så eter jeg i fred," sa Hårslå.
Så klaget Espen til mor si.
"Gå til reven og be ham bite Hårslå," sa mor hans.
Gutten til reven: "Kjære min rev! Rev bit Hårslå, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat," sa Espen.
"Nei, jeg skjemmer ikke snuten min med svinebust og geiteragg," sa reven.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til gråbeinen," sa mor hans.
Gutten til gråbeinen: "Kjære min gråbein! Gråbein, riv rev, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldsvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei," sa gråbeinen, "jeg sliter ikke tasser og tenner på en tørr reveskrott," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til bjørnen og be ham slå gråbeinen," sa mor hans.
Gutten til bjørnen: "Kjære min bjørn! Bjørn, slå gråbein, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa bjørnen; "jeg vil ikke slite opp labbene for det, jeg."
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til finnen," sa mor hans, "og be ham skyte bjørnen," sa hun.
Gutten til finnen: "Kjære min finn! Finn, skyt bjørnen, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa finnen, "jeg skyter ikke bort kulene mine for det, jeg."
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til furua," sa mor hans, "og be den felle finnen," sa hun.
Gutten til furua: "Kjære mi furu! Furu, fell finnen, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa furua, "jeg bryter ikke av grenene mine for det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til varmen," sa mor hans, "og be den brenne furua," sa hun.
Gutten til varmen: "Kjære min varme! Varme, brenn furua, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa varmen, "jeg brenner ikke opp meg etter det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til vannet, sa mor hans, "og be det slokke varmen," sa hun.
Gutten til vannet: "Kjære mitt vann! Vann, slokk varmen, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa vannet, "jeg spiller ikke bort meg for det, jeg," sa det.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til oksen," sa mor hans, "og be ham drikke opp vannet," sa hun.
Gutten til oksen: "Kjære min okse! Okse, drikk vannet, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa oksen, "jeg sprenger meg ikke for det, jeg," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til klaven," sa mor hans, "og be den strype oksen."
Gutten til klaven: "Kjære min klave! Klave, stryp oksen, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa klaven, "jeg bryter ikke sund meg for det, jeg," sa den.
Gutten klaget til mor si.
"Ja, så gå til øksa," sa mor hans," og be den hugge klaven," sa hun.
Gutten til øksa: "Kjære mi øks! Øks, hugg klaven, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa øksa, "jeg skjemmer ikke ut eggen min for det, jeg," sa den.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til smeden," sa mor hans, "og be ham smi øksa."
Gutten til smeden: "Kjære min smed! Smed, smi øksa, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa smeden, "jeg brenner ikke opp kola mine og sliter ikke opp sleggene mine for det," sa han.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til repet," sa mor hans, "og be det henge smeden."
Gutten til repet: "Kjære mitt rep! Rep, heng smeden, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, det vil jeg ikke," sa repet, "jeg sliter ikke sund meg for det, jeg," sa det.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til musa," sa mor hans, "og be henne skjære repet!"
Gutten til musa: "Kjære mi mus! Mus, skjær repet, rep vil ikke smed henge, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Nei, jeg vil ikke," sa musa, "jeg gnager ikke sund tennene mine for det, jeg," sa hun.
Så klaget gutten til mor si.
"Ja, så gå til kjetta," sa mor hans, "og be henne bite musa," sa hun.
Gutten til kjetta: "Kjære mi kjette! Kjette, bit musa, mus vil ikke rep skjære, rep vil ikke smed henge, smed vil ikke øks smi, øks vil ikke klave hugge, klave vil ikke okse strype, okse vil ikke vann drikke, vann vil ikke varme slokke, varme vil ikke furu brenne, furu vil ikke finn felle, finn vil ikke bjørn skyte, bjørn vil ikke gråbein slå, gråbein vil ikke rev rive, rev vil ikke Hårslå bite, Hårslå vil ikke hjem gå til rette kveldvordstid i dag, jeg er sulten, vil ha mat!"
"Ja, gi meg litt melk til de små ungene mine, så -," sa kjetta.
Ja, det skulle hun få.
Så bet kjetta musa, og musa skar repet og repet hengte smeden, og smeden smidde øksa, og øksa hugg klaven, og klaven strypte oksen, og oksen drakk vannet, og vannet slokket varmen, og varmen brente furua, og furua felte finnen, og finnen skjøt bjørnen, og bjørnen slo gråbeinen og gråbeinen rev reven, og reven bet Hårslå - og Hårslå på spranget: fløy hjem under låvevegg og brøt av seg både lår og legg.
"Mæ-æ-æ!" sa geita... Der lå hun, og er hun ikke dau, så hinker hun på tre ben. Men Espen, han sa hun kunne ha det så godt, for det hun ikke ville hjem gå til rette kveldvordstid.
