Engang i gamle, gamle dager var det to brødre, den ene var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke matsmulen i huset, hverken av sul eller brød, og så gikk han til bror sin og bad om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi ham; men nøye var han støtt, og ikke ble han videre glad i ham nå heller.
"Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få en hel fleskeskinke," sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takket til.
"Der har du den. Reis så beint til helvete!" sa den rike, og kastet fleskeskinken bort til ham.
"Ja, det jeg har lovt, får jeg holde," sa den andre, han tok skinken og la avsted.
Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkningen kom han ensteds der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinken. Ute i vedskjulet sto en gammel mann med langt hvitt skjegg og hugg juleved. -"God kveld!" sa han med fleskeskinken.
"God kveld igjen! Hvor skal du hen så seint?" sa kallen.
"Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei," svarte fattigmannen.
"Jo, du har gått riktig nok, det er her," sa den andre. "Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinka di, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den handkverna som står bak døren, for den. Når du kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den."
Ja, han med skinken takket for god rettledning, og banket på hos fanden.
Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, kringsatte ham som maur og makk og den ene bød over den andre på fleskeskinken. "Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men siden dere er så oppsatt på den, får jeg vel saktens overlate den," sa mannen. "Men skal jeg selge den, vil jeg ha den handkverna som står bak døren der borte." Den ville fanden nødig være av med, og tinget og prutet; men mannen ble ved sitt, og så måtte fanden ut med den.
Da mannen kom ut på gården, spurte han den gamle vedhuggeren hvordan han skulle stille kvernen, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la hjemetter det forteste han kunne; men likevel rakk han ikke hjem før klokken slo tolv julenatten.
"Men hvor i all verden blir det av deg da?" sa kjerringa. "Her har jeg sittet time ut og time inn og hipet og ventet, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrautgryta."
"Å, jeg kunne ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!" sa mannen, han satte kvernen på bordet, og ba den først male lys, så duk og så mat og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han sa føre, så mol kvernen.
|
|
|
Kjerringa forkorset seg den ene gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kvernen fra, men det ville han ikke ut med; "det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kverna er god, og kvernvannet fryser ikke," sa mannen. Så mol han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredjedagen ba han til seg vennene sine, da ville han ha gjestebud.
Da den rike broren så alt det som var i gjestebudsgården, ble han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. "Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulle være både greve og konge," sa han.
"Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?" sa han til broren.
"Bak døra," sa han som eide kvernen, han brydde seg ikke om å gjøre ham noe regnskap for det han.
Men utpå kvelden da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke berge seg, da kom han fram med kvernen. "Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!" sa han, og så lot han kvernen male både det ene og det andre.
Da broren så det, ville han på død og liv ha kvernen, og langt om lenge skulle han da få den også, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre få ha den til slåttonna; "for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp for mange år," tenkte han. I den tiden kan en nok vite kvernen ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel voktet seg for å lære ham å stille den.
Det var om kvelden at den rike fikk kvernen hjem til seg, og om morgenen ba han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene; han skulle lage dugurden selv i dag, sa han.
Da det led mot dugurdstid, satte han kvernen på kjøkkenbordet. "Mal sild og velling, og det både fort og vel!" sa mannen. Og kvernen til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulle få kvernen til å stanse, men hvordan han snudde og fingret på den, så holdt kvernen på, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen var nære på å drukne. Så rev han opp stuedøren, men det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk opp døren, ble han ikke lenge i stua, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling etter ham så det fosset ut over både gård og jorder.
Nå syntes kjerringa, som drev på og breidde høy, at det drygde vel lenge før dugurden var ferdig. "Om ikke mannen roper hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe 'n," sa konen til slåttefolkene.
Ja, så ruslet de hjemetter. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, som fór og slang om hverandre, og mannen selv føre flommen.
|
|
|
"Gi det var hundre vommer på hver av Dere! Men pass dere at dere ikke drukner i dugurdsvellingen," skrek han, han satte forbi som om den slemme var i hælene på ham, og nedetter dit broren bodde. Han ba ham for Guds skyld ta igjen kvernen, og det på øyeblikket; "maler den en time til, så forgår hele bygda i sild og velling," sa han. Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.
Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg en gård, mye gildere enn den broren bodde i; med kvernen mol han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden. Alle de som seilte fremom der, skulle nå innom og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle så ville de se den artige kvernen, for den gikk det ord av både vidt og bredt, og det var ingen uten han hadde hørt tale om den.
Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kvernen; han spurte om den kunne male salt. Jo, den kunne male salt da! sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, ville han med nød og makt ha kvernen, koste hva det ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han å seile langt bort over sjø og bårer etter saltladningen. I førstningen ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og ba, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.
Da skipperen hadde fått kvernen på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd det skulle dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til, han satte ned til skuta det forteste han kunne, og da han kom et stykke utpå sjøen, fikk han kvernen opp. "Mal salt, og det både fort og vel!" sa skipperen. Ja, kvernen til å male salt, og det så det sprutet. Da skipperen hadde fått skipet fullt, ville han stemme kvernen, men hvordan han enn bar seg at, og hvorledes han stelte på den, så mol kvernen like ratt, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til sist så gikk skuta til bunns.
Der står kvernen på havsens bunn og maler den dag i dag, og derfor er det sjøen er salt.
Somme kjerringer er slike
Det var engang en mann og en kone som skulle så; men de hadde ikke såkorn, og ikke hadde de penger å kjøpe for heller. En eneste ku hadde de, og den skulle mannen gå til byen og selge, for å få penger til såkorn. Men da det kom til stykket, torde ikke konen la mannen reise, for hun var redd han skulle drikke opp pengene. Så gikk hun avsted selv med kua, og tok med seg en høne også.
Tett ved byen møtte hun en slakter.
"Skal du selge kua, mor?" spurte han.
"Ja, jeg skal nok det," sa hun.
"Hva skal du ha for den da?"
"Jeg får vel ei mark for kua; men høna skal du ha for ti daler," sa hun.
"Ja, høna har jeg ikke bruk for," svarte han, "og den blir du nok kvitt når du kommer til byen; men for kua skal jeg gi deg ei mark."
Hun solgte kua si og fikk sin mark; men det var ingen i byen som ville gi ti daler for en tørr, skabbete høne. Så gikk hun tilbake til slakteren igjen og sa: "Jeg blir ikke kvitt høna jeg, far! Du får nok ta den også, du som ble ved kua."
"Det skal vi vel komme ut av," sa slakteren, ba henne til bords og ga henne mat, og skjenket henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling.
|
|
|
Mens hun sov, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la henne i en fjærhaug.
Da hun våknet, var hun fjærete over det hele og tok til å undre seg. "Er det meg, eller er det ikke meg? Nei, det kan aldri være meg, det må være en stor underlig fugl. Men hvordan skal jeg bære meg at for å få vite om det er meg eller om det ikke er meg? Jo, nå vet jeg det: dersom kalvene slikker meg, og hunden ikke gjør på meg når jeg kommer hjem, så er det meg."
Hunden så ikke før slikt et udyr, så satte den i å stormgjø, som det var både tyver og fanter på gården. "Nei, det kan visst ikke være meg," sa hun. Da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke slikke henne, for de kjente tjærelukten. "Nei, det kan ikke være meg, det må være en underlig fugl," sa hun. Krøp så opp på stabburstaket, tok til å slå med armene, som det kunne være vinger, og ville til værs.
Da mannen så dette, kom han ut med rifla og la til å sikte.
"Å skyt ikke, skyt ikke," ropte konen, "det er meg!"
"Er det deg," sa mannen, "så stå ikke der som ei geit, men kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg."
Hun krøp da ned igjen, men hun hadde ikke en eneste skilling; for den marken hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i fullskapen; og da mannen hørte det, sa han: "Du er ikke mer enn en gang til så galen som du har vært," og han ble så sint at han sa han ville gå sin vei fra alt i hop og aldri komme tilbake, hvis han ikke traff tre andre kjerringer som var like så galne. Han ruslet avsted, og da han hadde kommet et stykke på veien, fikk han se en kjerring som løp ut og inn med et tomt såld i en nytømret stue. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over såldet, som om hun hadde noe i det, og hvelvet det på gulvet.
"Hvorfor gjør du det, mor?" spurte han.
"Å, jeg vil bare bære inn litt sol," sa kjerringa; "men jeg vet ikke hvordan det er; når jeg er ute, har jeg sola i såldet, men når jeg kommer inn, så har jeg mistet den bort. Da jeg var i den gamle stua mi, så hadde jeg sol nok, enda jeg aldri bar inn det grann; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."
"Har du en øks," sa mannen, "så skal jeg nok skaffe deg sol."
Han fikk seg en øks og hugg vindushuller, for det hadde tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre hundre daler.
Det var én, tenkte mannen, og gikk avsted igjen.
Om en stund kom han utenfor et hus, og der var det et forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn, og fikk se en kjerring som holdt på å denge mannen sin i hodet med et banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte som det ikke var halshull i.
"Vil du slå ihel mannen din, du mor?" spurte han.
"Nei," sa hun, "jeg vil bare ha halshull på denne skjorta."
Mannen skrek og bar seg ille og sa: "Å trøste og bære den som skal ha ny skjorte på! Kunne noen lære kjerringa mi å få halshull på skjorta på en annen måte, skulle jeg gjerne gi 'n tre hundre daler."
|
|
|
"Det skal snart være gjort, kom bare med en saks," sa den andre. Han fikk en saks, klipte hull, og så dro han videre med pengene sine.
Det var den andre, sa han ved seg selv.
Langt om lenge kom han til en gård; der tenkte han å hvile en stund, og gikk inn.
"Hvor er du fra, far?" spurte kjerringa.
"Jeg er fra Ringerike," svarte han.
"Å nei, nei, er du fra himmerike? Så kjenner du vel han Per annen, salig mann min da?"
Konen hadde vært gift tre ganger; den første og den siste mannen var slemme, derfor trodde hun at bare den andre var blitt salig, for han hadde vært slik en snill mann.
"Ja, ham kjenner jeg vel," sa han som gikk omkring.
"Hvordan står det til med ham nå da?" spurte konen.
"Å, det er kleint med ham," sa ringerikingen, "han rangler gardimellom der, og har hverken mat eller klær på kroppen - penger er det nå ikke åsnakke om."
"Å bære meg for ham da!" ropte kjerringa; "han hadde da ikke nødig å gå så ussel, han som det var så mye etter; her henger et stort loft fullt med klær som hørte ham til, og et stort skrin med penger står her òg. Vil du ta det med, skal du få hest og kjerre å kjøre med; og hesten kan han ha, og på kjerra kan han sitte og kjøre gardimellom, for han har ikke nødig å gå."
Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin fullt med blanke sølvpenger, og så mye mat og drikke som han ville; da han hadde fått det, satte han seg på og kjøre sin vei.
Det var den tredje, sa han ved seg selv.
Men borte på jordet gikk den tredje mannen og pløyde, og da han fikk se en fremmedkar reise av gårde med hest og redskap, gikk han hjem og spurte kjerringa hva det var for en som fór av gårde med den blå hesten.
"Å han," sa hun, "det var en mann fra himmerik; han sa det er så usselt med han Per annen, salig mann min, at han går gardimellom der og har hverken klær eller penger; så sendte jeg med 'n alle disse gamle klærne som hang her etter 'n, og det gamle pengeskrinet med sølvdalerne i."
Mannen skjønte straks hvor dette bar hen, salte en hest og fór av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge før han var tett baketter han som satt på kjerra og kjørte; men da den andre merket det, kjørte han hesten og kjerra inn i småskogen, nappet en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en bakke; der knyttet han hestetaglet fast i en bjørk, og under den la han seg til å glane og stirre opp i skyene.
"Nei, nei, nei!" sa han liksom for seg selv, da Per tredje kom ridende, "nei, nå har jeg aldri sett så rart! nei, nå har jeg aldri sett maken!"
Per sto og så på ham en stund og undres på om han var tullen, eller hva det skulle være; endelig så spurte han: "Hva ligger du der og koper på?"
"Nei, maken har jeg aldri sett!" sa den andre; "der fór det én like opp til himmels med en blå hest; her ser du taglet henger igjen i bjørka, og der oppe i skyene ser du den blå hesten hans."
Per så på skyene, og fra skyene på ham, og sa: "Jeg ser ikke annet enn hestetaglet i bjørka, jeg."
"Nei, du kan ikke se det heller, der du står," sa den andre; "men kom hit og legg deg, og glan like opp, og så må du ikke ta øynene bort fra skya."
Mens Per tredje lå og glodde opp i skyene, så øynene hans rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste av både med den og kjerrelasset. Da det tok til å dure på veien, fór Per tredje opp, men han var så fortullet for det den andre reiste avsted med hestene hans, at han ikke sanset å sette etter før det var for sent.
Nå var han både snau og snuppen; men da han kom hjem til kjerringa, og hun spurte hvor han hadde gjort av hesten, så sa han: "Jeg ga 'n med den også til Per annen, jeg, for jeg syntes ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle gardimellom i himmerike; nå kan han selge kjerra og kjøpe seg en vogn å kjøre på."
"Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så snill en mann," sa konen.
Da han nå kom hjem, han som hadde sanket sammen de seks hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, fikk han se at alle jordene var pløyd og tilsådd. Det første han spurte kjerringa om, det var hvor hun hadde fått såkorn fra.
"Å," sa hun, "jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe får; så sådde jeg det saltet som nordferda satte inn her, og kommer det bare regn snart, tror jeg nok det kommer bra opp igjen."
"Galen er du, og galen blir du så lenge du lever," sa mannen; "men det kan være det samme, for de andre er ikke likere enn du."
