Det var engang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør iblant og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, om hvem som var den dummeste av dem. Dess lenger de trettet, dess argere ble de; til sist var de nære på å komme i luggen på hverandre, for en vet det, at "ufred er lettere å yppe enn å vende, og det er vondt når vettet vanter". Den ene sa, det fans ikke den ting hun ikke skulle få mannen sin til å tro, når hun sa det var så, for han var så lettroen som trollene; og den andre mente på det, at om det var aldri så galt, så skulle hun få mannen sin til å gjøre det, når hun sa det skulle være så; for han var slik at han hverken kunne finne nål eller nøste.
"Ja, la oss prøve hvem av oss som kan få narret dem best, så får vi se hvem som er den dummeste," sa de da, og det ble de forlikte om.
Da så mannen kom hjem av skogen, sa den ene kjerringa: "Gud bære meg for deg! Det er da altfor ille, du er visst sjuk, om du ikke er feig."
"Det vanter ikke annet enn mat og drikke," sa mannen.
"Gud bære meg så sant!" skrålte kjerringa; "det blir nok verre og verre, du ser mest ut som lik i synet. Du får legge deg! Å, dette kan aldri vare lenge!"
Slik holdt hun på til hun fikk mannen til å tro han var døden på det nærmeste nær, og fikk ham til å legge seg, folde hendene, legge i hop øynene, og så strakte hun ham, la ham på likstrå og fikk ham i kisten; men for at han ikke skulle kvamme mens han lå der, hadde hun fått gjort noen hull i fjelen, så han kunne puste og kikke ut.
Den andre kjerringa, hun tok seg et par karder og satte seg til å karde, men hun hadde ingen ull på dem. Mannen kom inn og så dette apespillet.
"Det er lite hjelp i rokk uten hjul, men karder uten ull er bare kjerringtull," sa mannen.
"Uten ull?" sa kjerringa; "jo jeg har ull; men du ser den ikke, for den er av det fine slaget," sa hun.
Da hun hadde kardet fra seg, fikk hun rokken fram og tok på å spinne.
"Nei, dette går reint på ska'e," sa mannen; "du sitter jo og surrer og skjemmer ut rokken din, når du ikke har noe på 'n."
"Ikke noe på 'n?" sa kjerringa; "tråden er så fin at det skal andre øyne til å se den," sa hun.
Da hun var ferdig med spinningen, så bommet hun, satte opp veven, rente og spolte og vevde tøyet. Så tok hun det ut av veven, stampet det og skar det til, og sydde klær av det til mannen sin, og da de var ferdige, hengte hun dem opp på stabbursloftet. Mannen kunne hverken se tøyet eller klærne, men han var nå kommet i troen på at det var så fint at han ikke kunne se det, og så sa han: "Ja ja, når det er så fint, så er det så fint da."
|
|
|
Men så var det en dag kjerringa sa til ham: "I dag får du gå i gravøl, mannen i Nord-i-garden farer til jorda i dag; og så får du ha på deg de nye klærne." Jaha, han skulle gå i gravølet, og hun hjalp ham å få klærne på, for de var så fine at han kunne rive dem sund, om han skulle hjelpe seg sjøl.
Da han kom opp i gravølsgården, hadde de alt drukket både stivt og sterkt der; sorgen ble ikke større da de fikk se han med de nye kirkeklærne, skal jeg tro. Men da det bar avsted til kirkegården, og den døde kikket ut gjennom pustehullet, slo han opp hele latterdøra: "Nei, nå må jeg storle," sa han; "går ikke han Ola Sør-i-garden splittnaken i gravølet mitt!"
Da følget hørte det, var de ikke sene om å få lokket av kisten, og han med de nye kirkeklærne, han spurte hvordan det gikk til at han lå i kisten og pratet og lo, han som de holdt gravøl over; det var da likere om han gråt. "Gråt graver ingen opp av grava," sa den andre. Men hvordan de snakket da, så kom det for dagen at det var kjerringene som hadde stelt det til. Så gikk mennene hjem og gjorde det klokeste de noen tid hadde gjort, og er det noen som vil vite hva det var, så får han spørre bjørkefuten.
Presten og klokkeren
Det var engang en prest som var slik en børste at han skrek langt unna, når han så noen kom kjørende i møte med seg i alfarveien: "Av veien av veien, her kommer selve presten!"
En gang han fór slik og bar seg, møtte han kongen. "Av veien, av veien!" skrek han på lang vei. Men kongen kjørte som han kjørte, og reiste fram, han, så den gangen måtte presten vike hesten sin; og da kongen kom jevnsides med ham, sa han: "I morgen skal du møte på kongsgården, og kan du ikke løse tre spørsmål jeg vil gi deg, skal du miste både kappe og krave for ditt hovmods skyld."
Det var annet slag enn presten var vant til. Hauke og skråle og bære seg verre enn ulikt, det kunne han; men spørsmål og svar var ikke hans fag. Så reiste han til klokkeren, som hadde ord for å være bedre i kappen enn presten var. Til ham sa han han ikke hadde hug til å reise, "for en gap kan spørre mer enn ti vise kan svare," sa han, og så fikk han klokkeren til åfare istedenfor seg.
Ja, klokkeren reiste, og kom til kongsgården med prestens kappe og krave på. Der tok kongen imot ham ute i svalen både med krone og spir, og var så gild at det lyste og lavde av ham.
"Nå, er du der?" sa kongen.
Ja, han var da det, det var sikkert nok.
"Si meg nå først," sa kongen, "hvor langt er det fra øster til vester?"
|
|
|
"Det er en dagsreise det," sa klokkeren.
"Hvordan det?" sa kongen.
"Jo-o, sola går opp i øster og ned i vester, og det gjør hun snilt på en dag," sa klokkeren.
"Ja ja," sa kongen. "Men si meg nå," sa han, "hva mener du vel jeg er verd, slik som du ser meg her?"
"Å, Kristus ble taksert til tredve sølvpenger, så jeg tør vel ikke sette deg høyere enn til - ni og tyve," sa klokkeren.
"Nå nå!" sa kongen. "Siden du er så klok på alle slag, så si meg hva det er jeg tenker nå?"
"Å, du tenker vel det er presten som står for deg, men skam få meg, tenker du ikke feil, for det er klokkeren," sa han.
"Nå, så reis - hjem med deg, og vær du prest og la ham bli klokker," sa kongen, og så ble det.
