Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. "Å, hurra, hei og hopp!" skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.
Så kom det en rev luskende.
"God dag, god dag!" sa haren. "Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite," sa haren.
"Det var vel det da," sa reven.
"Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk," sa han.
"Det var ille det da," sa reven.
"Å, det var ikke så ille heller," sa haren, "for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue."
"Det var da vel det," sa reven.
"Å, det var ikke så vel heller," sa haren, "for stua brant opp, og alt det vi eide."
"Det var da riktig ille," sa reven.
"Å, det var ikke så ille enda," sa haren, "for hun brant opp kjerringa med."
Dukken i gresset
Det var engang en konge som hadde tolv sønner. Da de ble store, sa han til dem at de skulle ut i verden og finne seg en kone; men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag, ellers ville han ikke ta henne til sønnekone. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, tok en av tuene i gresset til å røre på seg, og fram av den kom det en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike; men hun var så ørende liten. Hun gikk bort og ba ham om han ikke ville komme ned og se Dukken i Gresset. Jo det ville han, og det gjorde han.
Da han hadde kommet der ned, satt Dukken i Gresset på en stol; hun var så deilig og pyntet, og så spurte hun Askeladden hvor han skulle hen, og hva ærend han reiste i.
Han fortalte at det var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, og hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på én dag; "men vil du gjøre det, og du vil bli konen min, så vil jeg ikke reise lenger," sa Askeladden til Dukken i Gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet, vevd og sydd skjorten, men den ble så for-ørende liten, ikke lenger enn som så - - -.
|
|
|
Denne skjorten reiste nå Askeladden hjem med; men da han kom fram med den, var han skamfull for den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne, og så reiste Askeladden lystig og glad tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til Dukken i Gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg; men nei, det ville hun ikke; hun sa hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og hun hadde selv to små hvite hester som skulle dra henne. Så reiste de avsted, han på hesten og hun i sølvskjeen, og hestene som dro henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var redd han skulle komme til åride inn på henne, hun som var så ørliten. Da de hadde kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann, der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så Dukken i Gresset falt i vannet. Askeladden ble så ille ved, han visste ikke hvordan han skulle få henne opp igjen; men om litt kom det opp en havmann med henne, og nå var hun blitt likeså stor som et annet voksent menneske, og meget deiligere enn hun var før. Så satte han henne fremfor seg på hesten og red hjem.
Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste; men de var så stygge og fæle, og så slemme at de hadde vært i luggen på kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter som var malt med tjære og sot, og så hadde det rent av hattene ned over ansiktet på dem, så de var blitt enda styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden ble de avindsyke på ham alle sammen; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre på dør, og så holdt Askeladden bryllup med Dukken i Gresset, og siden levde de både godt og vel i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.
Hjemmusa og fjellmusa
Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.
"Signe arbeidet!" sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.
"Det var så det," sa fjellmusa.
"Du sanker nøtter du, og drar til hus," sa hjemmusa.
"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren," sa fjellmusa.
"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott," sa hjemmusa.
"Det er vel det," sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.
Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme ti hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best.
Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fór gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og sneen var dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat," tenkte hun da hun var fremme.
|
|
|
Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann hun ville.
Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa syntes det var ikke mer enn nødtørftig kost.
"Med dette kan en livnære seg," sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det," ba hun.
Ja, det skulle hun, og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slagt godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.
"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke," sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mere heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa syntes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterkt drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun både var full og galen, og full var hun da også.
"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag," sa hjemmusa; "gjør ikke slik styr og hold ikke slikt leven; vi har slik hard fut her," sa hun.
Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.
Men katten satt på kjellerlemmen og lurte og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe i en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans det. Hjemmusa smatt inn i hullet sitt, og satt trygg og så på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.
"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr," sa hun.
"Kom med det!" sa katten.
"Det var en gang to små mus," sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.
"Så var de ikke alene," sa katten, både kort og tvert.
"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."
"Så svalt dere ikke," sa katten.
"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel," sa fjellmusa.
"Så brente du deg ikke," sa katten.
"Så kom reven og kråka og tok og åt den," sa fjellmusa.
"Så eter jeg deg!" sa katten.
Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.
"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?" sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! det var jo så vidt jeg slapp med livet."
Hanen og høna
Høna: "Du lover meg sko, år for år, år for år, og jeg får ingen sko."
Hanen: "Du skal nok få sko!"
Høna: "Jeg verper egg, og jeg gjør godt, og enda må jeg gå her barføtt!"
Hanen: "Så ta dine egg og reis til byen og kjøp deg sko, og gå ikke lenger barføtt!"
